Å stå i en skvis

Et samfunn som beskytter menneskerettighetsstandarden for alle individer, slik den er ment, kan ha et blomstrende mangfold innenfor de vide grensene som menneskerettighetsstandarden setter.

Men hva gjør vi med ytringer, meninger eller politikk som klassifiserer og stigmatiserer mennesker slik at de kan bidra til å krenke menneskerettighetsstandarden? Hva gjør vi når noen fremstiller «muslimer flest» som terrorister, eller en en religiøs leder fremstiller jenter og kvinner som har kjæreste som «verdiløse horer»? Eller en annen sier at deres religion og religionsfrihet er helt avhengig av at de får omskjære barn?

Hva er relevant når det kommer til mangfold? Er det ikke først og fremst meningsmangfold? Hvor går yttergrensene for et et fritt og trygt, mangfoldig (menings)fellesskap? Hvor strengt kan den ansvarliggjørende menneskerettighetsstandarden regulere meninger? Hvordan møter vi meninger som krenker eller utfordrer menneskerettigheter, eller stigmatiserer og diskriminerer mot grupper? 

➔ Bør vi snu ryggen til dem og håpe at «det går over»? Eller usolidarisk håpe at menneskerettighetskrenkere ikke vil ramme «meg og mine», men kun «andre» eller «sine egne»?

Bør vi nekte dem å opptre på ulike arenaer? Basert på hvilke kriterier da? «Ytringsfriheten er ikke absolutt. Det finnes flere lovfestede begrensninger i ytringsfriheten, som forbud mot å fremsette trusler, ærekrenkelser, privatlivskrenkelser, trakassering og grovt pornografiske, diskriminerende og hatefulle utsagn.» Håndheves dette godt nok?

Bør demonisere dem? Vil demonisering av en person eller gruppe noen sinne kunne bidra til det motsatte – til at vi evner og insisterer på å «humanisere» hverandre? Deeyah Khan viser oss utmerket hvordan hun møter, ser, lytter til, «humaniserer» og av og til vinner hatefulle ekstremister over til å ikke lenger hate, oppfordre til vold og å danne supremasistiske, rasistiske fellesskap. Dokumentarfilmene hennes ved navn «Jihad: A Story of the Others» og «White Right: Meeting with the Enemy», anbefales på det sterkeste. Monstre finnes ikke, men mennesker kan være uhyrlige mot hverandre, og vi må prøve å forstå hvorfor for å kunne forebygge og bekjempe menneskelig brutalitet.

➔ Bør vi ta saklig til orde mot det de sier og gjør som krenker? I hvor mange runder og i hvor lang tid da? På alle slags plattformer og i alle slags kanaler? På alle slags måter? Her mener jeg FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter kan tas mye bedre i bruk.

Artikkel 19. (Ytringsfrihet)
Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.

I grunnloven §100 heter det at:

«Ytringsfrihet bør* finne sted.

Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det rettslige ansvar bør være foreskrevet i lov.

Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser.

Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler kan ikke benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder. Brevsensur kan ikke settes i verk utenfor anstalter.

Enhver har rett til innsyn i statens og kommunenes dokumenter og til å følge forhandlingene i rettsmøter og folkevalgte organer. Det kan i lov fastsettes begrensninger i denne rett ut fra hensyn til personvern og av andre tungtveiende grunner.»

*bør kommer fra dansk, og skal bety skal.

I Store norske leksikon står det at:

«Ytringsfriheten omfatter friheten til å formidle ideer i ytring eller handling og til å velge å ytre seg eller la være. Dette gjelder også friheten til å motta andres ytringer. Det siste kalles ofte informasjonsfrihet

Hvordan harmonerer egentlig retten til å la være å ytre seg med FNs veiledende prinsippers plikter og ansvar for å gjøre forsvarlige aktomhetsvurderinger, å etablere informasjonskanaler og reelle klagetilganger for berørte?

Vil slike plikter og ansvar stå i konflikt med retten til å la være å ytre seg? FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter (2011) minner oss om og styrker alle staters plikt til å beskytte, og ansvarliggjør alle virksomheter til å ta et selvstendig ansvar for å bidra til å respektere, menneskerettigheter. Det blir forventet at virksomheter skal iverksette tiltak som gjør dem i stand til å vite, ikke bare tro og håpe, at de ikke har negativ innvirkning på respekt for menneskerettigheter.

I masterkurset jeg i år har tatt i næringsliv og menneskerettigheter, lærte vi at det anbefales å først bruke den påvirkningskraft og -makt man har alene og sammen med andre, for å påvirke den som gjør noe som krenker menneskerettighetsstandarden til å forbedre seg.

Dette kan ta tid og være veldig krevende. Det kan til og med hende det ikke er vilje, men evne, som mangler og gjør at krenkelser skjer. Da er det forventet at man tar ansvar for å se om man kan bidra til å styrke evnen til den som krenker slik at den ikke bare vil, men får til, å slutte å krenke menneskerettigheter. Men hvordan skal man kunne kreve at andre skal gjøre dette dersom det strider mot en rettighet til å få la være å ytre seg?

I tilfeller der forsøk på påvirkning ikke virker, der det er vilje som mangler, og man ikke lykkes med å påvirke til respekt for menneskerettighetene, først da er det at man bør vurdere gå til det steg å ekskludere en menneskerettighetskrenker.

En del er dessverre generelt selektive på menneskerettigheter. Og ulike prioriteringer må dessuten gjøres hele tiden. I tillegg er ulike typer gruppetenkning noe mennesker nok alltid naturlig kommer til å ha. Noen står oss praktisk talt nærmere enn andre. Men ulike kriterier spiller inn for slikt. De trenger ikke være familiære. Familie kan være det verste noen har.

Artikkel 1. (Menneskeverd)
Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.

Vi «bør handle mot hverandre i brorskapets ånd», avsluttes første artikkel i menneskerettighetserklæringen. Jeg skulle ønske det sto «i slektskapets ånd» i stedet, for å gjøre den kjønnsnøytral. Denne setningen spiller på det familiære samtidig som den oppfordrer oss til å se forbi familiebånd. Det kan hende andre setning er overflødig og med fordel kunne vært sløyfet.

Gruppetenkning kan være godartet eller ondartet. Som regel vil all gruppetenking på et vis diskriminere noen individer i gruppen ved å tillegge dem meninger, verdier, tro eller til og med en legning de ikke har. Den kan også klassifisere og stigmatisere en hel gruppe som noe positivt eller negativt, noe som kan bidra til farlig supremasisme, sexisme eller rasisme/kulturalistisk rasisme.

Selv medlemmer i samme politiske parti, fellesskap som er tuftet på noen felles interesser og syn på viktige samfunnsspørsmål, kan være rykende uenige om enkelte saker, også ganske grunnleggende prinsipper. Uenighet må ikke være dumt og skadelig. Uenighet kan være sunt, og et tydelig sunnhetstegn på at den minste minoritet, individet, har det fritt og trygt nok i et fellesskap til å kunne ytre seg og bryte mening med andre.

Om vi lykkes med at en stor og mangfoldig majoritet, på kryss og tvers av så mangt, setter menneskerettighetsstandarden øverst, så vil vi kunne skape fellesskap som ivaretar tryggheten og friheten til hvert eneste individ på en god måte. Vi har alle lojalitet til mye forskjellig. Men denne standarden bør stå over f.eks. både profitt og strenge, trange kjønnsroller. Den krever imidlertid at vi som individer, i våre ulike roller, og i samarbeid og fellesskap, tar ansvar for den.

For å kunne komme dit, kreves det at flere samles om den fulle og hele menneskerettighetsstandarden, og samtaler med alle mulige andre med målsetningen om å vinne dem over på laget som vil respektere og beskytte den. Til og med FN klarer ikke en gang teoretisk sett å beskytte den fulle og hele menneskerettighetsstandarden. FN består av den «brokete» forsamling vi feilbarlige mennesker er. Men det betyr vel ikke at vi bør forkaste vårt ansvar, våre ambisjoner, menneskerettighetsstandarden og FN? Må vi forkaste, rive ned og bygge nytt, eller kan vi forbedre og implementere bedre?

Det er krevende å være tålmodig når menneskeskapt lidelse for mennesker skjer, spesielt når vi egentlig vet så mye bedre enn å la det skje. Men det gir tross alt håp at de fleste har positive sider og i alle fall delvis respekt for menneskerettigheter, dyrevelferd og miljøbeskyttelse. Hvor lenge er egentlig 70 år i menneskehetens historie? Har vi kanskje kommet langt når det kommer til beskyttelse av menneskerettigheter, tross alt?

Å ekskludere en uansvarlig og uetisk forretningspartner kan være ganske enkelt og i noen tilfeller det riktige å gjøre. Men å ekskludere noen i et samfunn eller fra et fellesskap i samfunnet er faktisk ikke det. Fellesskap, som i en skoleklasse, på en arbeidsplass, i et nabolag eller et land, må nesten insistere på å strekke seg til det ytterste for å inkludere. Eksludering kan nemlig bidra til å krenke og undergrave menneskerettigheter, likeverd og likhet for loven.

For å avslutte, lander jeg på at vi i hovedsak må belage oss på å stå i krevende samtaler basert på den gylne menneskerettighetsstandarden, og faktisk spesielt med de som ikke respekterer eller forstår den (ennå).

Å stå i slikt, med veldig mange hensyn og prioriteringer å ta, er ikke enkelt. Det kan krever at man må stå i en hard og vond skvis over tid. Man må også være forberedt på å måtte sluke kameler. Da er det viktig å å prøve å sluke den medhårs og ikke mothårs, som ei jeg kjenner bruker å si. Ambisjonen og visjonen om å beskytte alle menneskers menneskerettigheter, den må vi likevel insistere på. Da kan vi lykkes. Og det kan bety alt for noen. 

  •  
  •  
  •  
  •  
  •