Å vinne over noen versus å vinne noen over til

Ja, den overskriften er forvirrende. Det er mulig også ofte debattene og målene våre. Hva skal til for å skape utvikling i tankesett og systemer som gjelder for at vi skal lykkes med å beskytte menneskerettigheter, likeverd, og økosystemet vi er avhengige av?

Hva gjør vi når stadig flere ikke er relevante for arbeid vi tradisjonelt har vurdert som kvalifiserende for lønnet arbeid med alle nødvendigheter og goder som er tilknyttet det? Eller hva gjør vi når noen ytrer seg på måter som kan bidra til å krenke menneskerettigheter?

Historiene vi skaper, tror på, forteller og former endringer, systemer, lover og normer ut fra, bør være ansvarlige på den måten at de ikke bidrar til å krenke noen sine menneskerettigheter eller til å ødelegge miljøet. Det er i alle fall utgangspunktet om man tror på menneskeverdet og ansvaret vårt for å ta vare på dyreliv og natur. Men hva gjør vi når noen mener dette ikke er viktig, eller kanskje sier det er viktig, men handler motsatt? Hva gjør vi når dette blir utfordret – og gjerne hardt, systematisk og regelmessig utfordret?

Det er forskjell på å vinne over noen slik at de blir «parkert» eller ekskludert versus å vinne noen over til å begynne å forstå og støtte menneskerettslige prinsipper og miljømessige årsaker og virkninger. 

Seieren i form av det siste alternativet er den eneste seieren som er verdt å feire, og som har noe varig og ansvarlig potensial i seg. Det er det som er meningsfylt, humaniserende, ansvarliggjørende og inkluderende.

I arbeid med forsvarlige aktsomhetsvurderinger med tanke på menneskerettigheter, er et viktig prinsipp at når man først oppdager kritikkverdige forhold, så skal man først og fremst søke å bruke sin påvirkningskraft alene eller i allianse med andre, til å få den som gjør noe kritikkverdig til å forbedre seg. Det kan imidlertid i noen tilfeller, spesielt ved gjentagende utvist mangel på vilje til å forbedre seg, være riktig å trekke seg ut fra samarbeid med uansvarlige aktører. Dersom det kritikkverdige i hovedsak skjer på grunn av manglende evner heller enn vilje, så bør man se om man kan bidra med ressurser eller kompetanse som kan gjøre forbedringer mulig.

Å bidra til slike endringer er ikke bare det moralsk riktige å gjøre. Det er også strategisk riktig å gjøre i et smalere og mer selvsentrert lønnsomhetsperspektiv, da ansatte som har det trygt og godt presterer bedre, samt at redusert risiko for mennesker er redusert risiko for bedrifters virksomhet, verdi, profitt og omdømme.

Dessverre er det sistnevnte gyldig kun dersom vi kollektivt er enige om å respektere og beskytte menneskerettighetsstandarden og miljøet, og holder hverandre ansvarlige for dette.

Det viser heldigvis oppslutningen om FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter at vi er på vei til å gjøre. Tempoet kan føles altfor sakte og veien altfor kronglete, uoversiktlig, krevende og lang, men det går fremover etter hvert som prinsippene overordnet inngår i stadig flere nasjonale handlingsplaner, organisasjoner som OECD og ILO, EU, ulike reguleringer i ulike bransjer, og lover i ulike jurisdiksjoner.

Eksponentiell vekst i menneskers vilje og evne til beskyttelse av menneskerettigheter og miljøet hadde vært fint, og det er gjerne ikke umulig selv om det kan virke slik før det er gjort. Vi kan klare det. Men det krever at vi vinner nok mennesker over til å bli med å stå opp for menneskerettighetsstandarden og miljøet. Menneskerettigheter bør egentlig være like lette å bli enige om som reglene i fotball, og fotballens spilleregler har det vært global enighet om lenge. 


  •  
  •  
  •  
  •  
  •