Aktsom agenda

Hvor kommer alt fra, og hvordan ble det fremstilt? Photo by Andres Canavesi on Unsplash.

La oss tenke oss at pandemien er bekjempet, og at en student går inn i en studentkantine der flere spiser og samtaler. 

Studenten er en priviligert person med støtte fra en velferdsstat som søker å gi alle noenlunde like muligheter, også til unge som har vokst opp med en ufør alenemor slik studenten har. Vern om likeverd og streben etter å tilby like muligheter til alle har båret studenten omtenksomt fra moren bar hen i sitt liv, om enn ikke bare skånsomt.

I det studenten entrer rommet teller hen fort opp noenlunde hvor mange mennesker der er, sorterer dem på et vis i ulike hudfarger og kjønn, og merker seg noenlunde hva de signaliserer ved hvordan de kler og ter seg. Det ser mangfoldig ut. En sitter i rullestol og har antagelig assistenten sin med. Noen er tatoverte, har mange piercinger og hår farget i unaturlige farger. Andre ser ut som de heller vil være usynlige.

På veggene henger gamle bilder av den en gang svært påkostede universitetsbygningen og de hvite, mannlige rektorene opp gjennom tidene, utenom den nest siste, som er en hvit kvinne. En byste av universitetets første rektor har fått hedersplassen og skuer ut over alle. 

Studenten bestiller vegetarkebab som serveres med salat og tomat ved siden av. Hen lar blikket sveipe en gang til over universitetes lange rekke av rektorer, og googler den aller første rektoren, han det er laget byste av. Aha! Han forsvarte slavehandel, ja! Visste jeg det ikke! 

Tomatene er både oransje, gule og røde, søte og saftige. Studenten vet ikke at de gule og oransje er plukket av nordkoreanske slavearbeidere i enorme drivhus i Polen. De røde er plukket i Italia, av flyktninger som arbeider illegalt og under slaverilignende løsarbeiderforhold. Maten smaker og metter godt.

Studentens telefon glipper og deiser i gulvet. Noen av mineralene og metallene i telefonen er gravd fram av barn og voksne som lider under fryktelige forhold. Noen hevder at uighurer i fangenskap kan ha skrudd sammen deler av telefonens mange komponenter. På gulvet ligger også en mutter som har løsnet fra det ene bordbeinet. Studenten plukker den opp og skrur den på plass, uvitende om at slike deler ofte produseres under dårlige kår. 

Ute i korridoren høres brått et voldsomt rabalder og skrammel. Noen som pusser opp har veltet en stige og en verktøykasse. Bygningsarbeiderene høres på sine lavmælte utrop ut til å være fra øst-Europa. De jobber for et bemanningsbyrå som leier dem ut til et firma som vant anbudet på jobben da raskt kunne skaffe nok folk, var «best» på pris og kunne få alt gjort fort. 

Tre unge kvinner setter seg ved andre enden av studentens langbord. Den ene har en hijab tett festet rundt ansikt, hode og hals. De snakker om at Ahmed har postet på Facebook at han skulle ønske han ikke hadde blitt omskåret. At det er ubehagelig. Ikke hans valg, men hans kropp. De flirer litt ved tanken på hva han kan ha i underbuksen. En av dem spør om de andre tror han er en kokosnøtt. Både en apostat, en «eksmuslim», og en kjent, hvit ateist som støtter både publisering av Muhammed-karikaturene og brenning av (egen) koran og bibel likte jo posten hans. 

Studenten gjør tankene klare til neste forelesning. Foreleseren avsluttet sist gang med å si at oppgjøret med transatlantisk slavehandel i hovedsak ble tatt for lenge siden, og at samtiden kaller på vår oppmerksomhet. Studenten ble litt provosert av dette, men tenker også på noe Yuval Noah Harari nylig sa, noe om at for å forstå og respektere fortiden, må vi frigjøre oss fra den. Vi må lære av den, klart, Harari er jo historiker, han har lært mye av og om historie. Han har blant annet lært av den at vi ikke må la historien stjele den knappe ressursen oppmerksomheten vår.

Oppmerksomheten vår må vi først og fremst bruke i samtiden vår. Valgene våre i dag former fremtiden. Vi skal ikke glemme historien, eller ikke bry oss om å lære om og av den. Vi må bare ikke la gamle historier distrahere oss fra eller på andre måter hindre oss i å beskytte mennesker som lever i dag. Vi må nettopp lære av historien at vi må søke å forstå, forebygge og rette opp trusler og brudd på likeverd i dag og i morgen. Hvordan skal vi ellers vise respekt for hverandre og de som tidligere ble offer for at mennesker ikke hadde vilje eller evne til respekt for menneskers likeverd?

Vi er alle etterkommere av andre som har fått leve lenge nok til å reprodusere liv. Vi har alle overlevd på grunn av andres innsats for oss som de hjelpeløse spedbarn vi alle aller først er. Vi og våre formødre og forfedre har også overlevd til tross for at mange mennesker til ulike tider og på de fleste steder rundt om i verden ikke alltid har villet la andre leve. 

Harari minner oss også på at vi daglig opererer med mange ulike historier og påfunn, gamle og nye, til og med selvmotsigende, men parallellt ofte likevel «levende» og populære. Heldigvis, på mange måter. Man kan for eksempel naturligvis være både sekulær og religiøs. Vi må vel bare rangere lojalitetene våre slik at vi sikrer at respekt for menneskerettigheter gjelder for alle individer? Vi må være aktsomme på å ikke skape eller slutte opp om historier som skaper (unødig) lidelse for realiteter som kan lide, som mennesker, dyr og natur. Vi er også avhengige av et levelig klima og sunne økosystem. 

Studenten reiser seg og setter brettet med fat, glass og bestikk på plass i et stativ. Takknemlig over hvor godt det er å se at de ansatte på kjøkkenet for det meste er blide, kjente, fast ansatte med tarifflønn. Ørlite bekymret da det ikke akkurat er så gode utsikter til arbeid innen det studenten studerer. Men hva er egentlig mest nyttig og meningsfullt? Det de ansatte i kantinen gjør, eller det studenten gjør i dag eller håper å gjøre i fremtiden? 

På vei ut skuler hen igjen på bysten av den første rektoren før hen smiler og nikker vennlig til arbeiderne som har rettet opp stigen og ryddet opp igjen verktøyet de veltet ut over gulvet. Studenten minnes gårsdagens hete debatt om arbeidsprogrammet til SV om regulering av arbeidsinnvandring. Det er komplisert. Det er akkurat det, at det ofte er komplisert. Synlig midt på lyse dagen, men komplisert til det usynlige. 

Vi er ofte mer oppmerksomme på fortidens historier enn samtidens. Og vi er ofte mer lojale mot vante idéer og «gode» historier enn vi er ordentlig aktsomme overfor enkeltmennesker enten de står like ved vår side eller befinner seg langt borte. Aktsomhet kreves lokalt og globalt i en tett sammenvevet verden. 

En av bygningsarbeiderne betrakter ryggen på den blide studenten som hilste i det hen passerte. En dag er forhåpentlig arbeiderens egne barn studenter. Men vil de kunne ha et godt arbeidsliv i hjemlandet sammen med familien og vennene sine? Eller vil de også gå glipp av sine barns oppvekst, slik han i stor grad gjør? 

Vil runddansen av billig arbeidskraft fortsette å presse arbeidere ut av arbeid i eget land? Hva hjelper det å være fagorganisert i Norge når fagorganisering og arbeidsliv i Polen ødelegges av blant annet Kim’s illegale, nordkoreanske bemanningsbyrå?

På oppslagstavlen henger en plakat som inviterer til et kveldsforedrag om oppfølgingen av FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter som ble vedtatt i 2011. Studenten tenker at hen mulig vil gå på den.