Skjermbilde fra TV2-serien "Heksejakt".

De brysomme og de irrelevante

5,7 milliarder mennesker er arbeidsføre i verden, melder ILO. 473 millioner av dem mangler, men ønsker (mer) arbeid for å kunne dekke behovene sine. Mange har blitt eller frykter at de vil bli irrelevante i et økonomisk arbeidsmarkedsperspektiv. Jeg er en av dem.

Jeg prøver å omstille meg etter at jeg forandret meg etter ulike hendelser som gjorde det klart for meg at også jeg bør gjøre mer for å verne mennesker, samfunnet og økosystemene vi er avhengige av. For det første håper jeg å kunne bidra til at virksomheter blir flinkere og modigere til å sørge for at de og andre respekterer menneskerettigheter, og har blant annet tatt et masterkurs i næringsliv og menneskerettigheter ved Universitetet i Bergen.

Men markedet er nok noe lunkent. I tillegg mangler jeg en del mot, med påfølgende svikt i prioriterings- og markedsføringsevnen min. Jeg setter familien aller først, og i det siste årene har jeg også prioritert en rekke verv som tar sin tid og krever fokus.

Det er mulig det ikke er attraktivt at jeg uttaler og undrer meg altfor mye og om for mangt. At jeg deltar i dialog med mange med ulike geografiske, politiske og kulturelle ståsted i sosiale medier kan nok også virke noe skremmende på arbeids -og oppdragsgivere. Det er jo vanlig å ha noen fordommer, samt å gjerne tillegge folk noen meninger gjennom hvem de omgås. Vi danner jo ulike assosiasjoner og føler mange ulike følelser hele tiden, alle sammen.

Selv er jeg drillet i merkevare- og omdømmebygging gjennom utdannelse og tidligere virke i mange år, og vet at det ofte virker tryggere å ansette mer attraktivt, stillfarne folk som ikke lett vil avvike fra ulike forventninger til roller og normer. Jeg har selv sillfarent «lydig» brent inne med spørsmål jeg burde stilt, eller holdt tilbake meninger jeg burde fremført selv om stemmen kunne skjelve eller briste. Jeg har øvd på å våge i slike tilfeller. Dessverre vel vitende om det kan koste. Men for det meste har jeg vært heldig og vært del av sunne, flotte miljøer som har inkludert alle, fulgt høyere standarder enn man er pålagt, og som har gjort mye godt.

Likevel er det «avvikene» jeg har festet meg ved. Hvilke mekanismer er det som er i sving – hva er det som svikter når man gjør gale valg som skader andre? Den gratis boken «Og så må du ikke stille spørsmål» av Per Egil Hegge byr på mye interessant, inkludert innblikk i lydighetsmekanismer overfor autoritetsfigurer. Slike og lignende mekanismer og kulturer er risikable. Det er fort gjort å risikere å gjøre mennesker vondt. Eller miljøet. Vi kan risikere det selv om vi (antagelig) egentlig ikke mener å gjøre det.

Veien til helvete er ofte brolagt med gode intensjoner, heter det. Og det er forstyrrende om noen kommer og påpeker risiko og sier at de ville lagt brosteinene på en annen måte, i et annet mønster eller en annen vei fordi de er bekymret over hvor de fører hen, eller at de begynner å løfte dem for å undersøke hva som ligger under.

Vi kjenner ofte på sterkt ubehag om vi står overfor en situasjon der vi må vurdere om vi skal bryte ut av forventede roller og normer, bryte kutyme eller tabuer, eller risikere å skape uro, mer arbeid, nye, krevende erkjennelser og endringer der det tilsynelatende er god (nok) stemning og greie (nok) fungerende forhold.

Å holde tett om urett eller skadelige praksiser, konsekvenser og risiko er ikke noe for meg. Jeg har et sterkt behov for å opptre lojalt mot prinsipper og lover som er laget for å beskytte mennesker. Jeg foretrekker og anbefaler å melde fra om bekymring internt og direkte til de det gjelder eller har overordnet ansvar – de man i første rekke er på lag med. De man vil spille bedre for deres, kunders, interessenters og samfunnets skyld. Men det er ikke alltid lett. Det blir ikke alltid oppfattet som greit. Av og til kan det være veldig risikabelt og kostbart både økonomisk og helsemessig. Jeg anbefaler sterkt å se «Heksejakt» på TV2.

Karakteren som varsler, Ida Waage, har vært i god tro eller noe godtroende, slik jeg antar at folk som setter pris på meningsfulle lover og regler flest, ofte er. Hun har hatt tillit til folk hun etterhvert lærer at man ikke burde hatt tillit til. Jeg har kun sett tre episoder så langt, men er imponert over fremstillingen av hvordan hun slites mellom å tenke at alt neppe er så ille som hun frykter, at hun vil hjelpe bedriften og håper og tror at alt nok kan bli bra igjen, til at vi ser at hun – og på en måte kroppen mer enn hodet – erkjenner og vet at dette ikke er greit, og at hun må stå i det og gjøre det som er rett selv om det innebærer risiko for henne selv og andre hun kjenner, har brydd seg om og satt pris på. Metodene som blir brukt for å kontrollere, svekke og knekke henne er typiske og ganske lette å ty til for skruppelløse. Og de er ofte vanskelige å bevise. Arbeidstakere har svakt vern mot slikt, og ikke noe nevneverdig sterkt sikkerhetsnett som tar dem i mot. Vi trenger flere sikkerhetsnett eller finere masker i nettene vi har for å fange opp varslere som opplever represalier.

Arbeidstilsynet: Hva bør og skal man varsle om – hvordan går man frem – og hvordan behandler man varsler?

Varslere som er lojale mot etikk, samfunn, pasient, bruker, kunde, lov og rett har ikke tilpassede sikkerhetsnett som tar dem i mot om de blir utsatt for represalier som følge av at de stiller spørsmål eller varsler om kritikkverdige forhold. Noen vil at forrentningene deres skal være som de er, ikke slik de burde eller skal være. Varslere som tillitsfullt og i tråd med verdier som virksomheter flest og samfunnet sier at de verdsetter, vil ofte bli negativt overrasket over at de likevel ikke vil stå for og handle i tråd med det de sier.

Varslere tror ofte på det omtenksomme og rettferdige i andre. Og overraskes av det grådige, kyniske og brutale – og andres lydighet og lojalitet til dem. Varslere lærer ofte fort at det koster mye å prøve å rette opp urett der det ikke er vilje til det. Varslere som oppdager at ledelsen ikke har vilje til å rydde opp i skadelige og ulovlige praksiser blir som regel søkt oppsagt. Og gjerne søkt straffet og svekket.

Varslere som ikke er villige til å tie eller lyve om kritikkverdige forhold og hendelser som skjedde i forrige jobb når de blir stilt spørsmål om hvorfor de ikke ble i en stilling, blir vanskelig ansatt av noen igjen. Det er både forståelig og uforståelig at man ikke vil ansette noen man anser for å utgjøre noe høyere risiko for å ikke bare stilltiende akseptere feil, urett og ulike typer risiko. Saker og ting går jo som regel bra nok, liker vi jo å tro. Men uhell, urett og brutalitet skjer. Det er ikke greit å ikke ville forebygge, oppdage, stanse og rette slikt opp.

Å ansette «feil» person blir sett på som kritikkverdig. Få vil ta sjanser på å ansette noen som har potensial til å bli «brysom». Men å heller risikere at det er høy risiko for urett mot mennesker eller ulovlig eller unødig skade på samfunnet og miljøet, kan naturligvis bli veldig til bry. Det er viktig å ha de som bryr seg sterkt om å minimere slik risiko med seg på laget.

Samfunnet bør skape et sterkere vern og sikkerhetsnett for varslere. Det vil lønne seg også i et økonomisk og samfunnsøkonomisk perspektiv. Vi må sørge for å lage sterke normer som gjør at konkurranser mellom virksomheter blir jevne, rettferdige og samfunnsansvarlige. Vi må ikke la uansvarlige, kriminelle eller tyranniske normer og mekanismer styre. Vi må styre etter normer som sikrer mennesker likeverd, verdighet, anstendighet, rettferdighet, god helse, frihet og trygghet. Vi må ikke tro at det er motsetninger mellom etikk og lønnsomhet. Vi må stå sammen om normer som gjør det enda mer risikabelt og ulønnsomt å drive uetisk.