Det lukter friskt igjen i Råvarden. Men er alt i orden?

En måned med frisk luft og fine forhold har avløst det stinkende utslippet som i sommer plaget beboere i Råvarden og omegn omtrent daglig i over en måneds tid. Utslippet var og er fremdeles av ukjent art og kilde.

Det nye biogassanlegget i Rådal var hovedmistenkt for utslippet. Biogassanlegget har nemlig hatt flere utslipp av gass og lukt med varierende styrke og varighet siden anleggets oppstart i slutten av 2016. Lukten i sommer ble beskrevet som «gasslukt» av de fleste. Men biogassanlegget og andre mistenkte virksomheter utelukket etter hvert at utslippet kom fra dem.

Luftforurensingen var altså av ukjent art og kilde. Da forventet vi berørte klagere at kommunen ville trappe opp undersøkelsene av hva den sterke luftforurensingen var. Men vi opplevde at det motsatte skjedde. Og vi lurer på hvordan et svært ubehagelig og sterkt utslipp som oppleves som å være en gass, kan erklæres trygt for mennesker og miljøet? Hva med eventuell fare for eksplosjon eller innånding av farlig gass i høy konsentrasjon ved det ukjente utslippspunktet? Dette er kjente risikoer hos virksomheter i dette området. I 2012 kunne det eksplodert da et rør med metangass ble kappet ved en feil på området.

For fremtiden forventer jeg at en eller annen instans skal ha plikt til å til enhver tid ha nok vilje, evne, myndighet, ressurser og utstyr som trengs til å kunne gjøre adekvate forsøk på å identifisere art og kilde på sterk luftforurensing. Den utholdenhet og eventuelle kreativitet for å gjennomføre de undersøkelser som trengs, slik at man ikke gir seg før utslippets art og kilde er funnet, forventes også.

Luftforurensing kan vi ikke ta bilder av eller samle bevis for uten spesielt utstyr og kompetanse. Om det er Fylkesmannen, miljørettet helsevern, brannvesenet eller andre som styrker sin beredskap og evne til undersøkelser er for meg av underordnet betydning. Det viktige er at noen i store Bergen by og andre steder med lignende tungindustri til enhver tid er rustet til å beskytte mennesker og miljøet mot sterk forurensing til luft.

En erklæring av akutt luftforurensing uteble, til vår overraskelse. Vi opplevde at det manglet kluter å sette til. Dermed bekymrer vi oss for om beredskapen i Bergen vil strekke til dersom verste-fall-scenarier oppstår hos virksomheter som produserer eller håndterer gass, som i Rådal.

Terskelen for å rykke ut og gjøre undersøkelser etter å ha mottatt et høyt antall gjentatte og innstendige klager på sterke utslipp som oppleves som gass, og det fra et nabolag som har nær historie med å lide under flere gassustlipp av hydrogensulfid og metan fra det nye biogassanlegget i 2016, 2017 og 2018, bør være spesielt lav – ikke høy.

Flere virksomheter på et lite område i Rådal kan både alene og sammen stå for utslipp av eksplosjonsfarlig gass og helse- og miljøskadelig luftforurensing. Det finnes blant annet store mengder metangass i det gamle bossdeponiet. Bergens beredskap må stå i stil til slike uhell. Uhell har det med å skje. Vi må være trygge på at vi kan håndtere dem.

Å få hjelp som hjalp mislykkes i hele den lange måneden utslippet pågikk. Jeg forventet at mediesaken allerede 2. juli, en halv ukes tid inn i utslippet, skulle få fart på undersøkelsene. Likevel ble både stanken, uroen og desperasjonen vår sterkere og sterkere i over tre uker etter. Det var ferietid og mange var heldigvis bortreist gjennom store deler av utslippets varighet, undertegnede med familie også. Da slapp vi unna mye av stanken direkte, men utslipp som dette utløser likevel et sterkt ubehag, langvarig uro og usunt, negativt stress. I tillegg er dette også potensielt svært kostbart for huseiere.

Det lille som i løpet av den siste uken av utslippets varighet ble gjort, var utilstrekkelig og resultatløst med tanke på å identifisere utslippets art og kilde. Å få oppdateringer fra de som var noenlunde på saken var også gjennomgående mangelvare. Jeg forstår godt at politiet ikke vet hvordan de skal gripe etterforskning av saken an etter at utslippet er over, og jeg forventet egentlig ikke at de skulle ha utstyr, kompetanse og ressurser nok til å etterforske utslippet mens det pågikk heller. Jeg mener det er andre som bør ha dette.

Som berørt klager har jeg og andre naboer lært mye som antagelig gjør oss til dyktigere klagere og varslere ved eventuelle utslipp i fremtiden. Vi kunne slått alarm til «alle» enda sterkere, tidligere, i høyere grad skriftlig og enda lettere synlig som det høye antall berørte vi er.

Vi var kanskje altfor tålmodige og tillitsfulle, og hadde altfor høye forventninger til kommunens vaktsentrals eget driv da de hovedmistenkte konkluderte med at det ikke var de som forårsaket utslippet. Vi ble jo enda mer bekymret da. Både vi og kommunens vaktsentral forventet jo at utslippet skulle være noenlunde kortvarig, slik vi for det meste har opplevd når vår felles hovedmistenkte, biogassanlegget, har hatt utslipp. Ingen av oss kunne naturligvis forutse den lange varigheten og stadig sterkere styrken på utslippet i sommer. Vi burde ha klaget gjennom andre kanaler enn per telefon til kommunens vaktsentral slik vi ble instruert til å gjøre da biogassanlegget startet opp.

I over to år opplevde vi gap på gap. Gap mellom det vi har blitt forespeilet om å være nabo til et biogassanlegg, og det vi faktisk har opplevd som naboer til anlegget. Og gap mellom hvordan de som har ansvar for å tillate ulike virksomheter som er forbundet med risiko, etter vår betraktning gikk utilstrekkelig og skrivebordsbundet går frem for å kunne avdekke og håndtere brudd på tillatelser. Vi forventet at det første de som har ansvar for slikt bør gjøre, er å komme seg dit utslippet pågår for å oppleve det, spesielt når det enkelt og raskt lar seg gjøre.

Vil biogassanleggets brudd på tillatelsen i form av utslipp av gass og ubehagelig lukt i 2016, 2017 og 2018 på et tidspunkt gis noen konsekvenser fra Fylkesmannen? Fylkesmannen skrev i tillatelsen fra 2012 at biogassanlegget ville gi et positiv bidrag til nærmiljøet med tanke på lukt. Det motsatte skjedde.

Fra nå av forventer jeg at det blir lettere å bli hørt og å få hjelp som virkelig hjelper. Vi må gjøre alt vi kan for å kunne forebygge, oppdage, stanse og rette opp folkehelse- og miljøskader av ulik alvorlighetsgrad. Folkehelse- og forurensingsloven må følges nøye opp, og beredskapen må stå i stil til de utslipp som kan skje, herunder utslipp av metan og hydrogensulfid i Rådal. Alle involverte parter taper på luftforurensingen, og jeg håper alle lærer av dette. Vi vet ikke hva utslippet var, og vi vet da neppe om det kan gjenta seg, bli enda verre eller hva annet det neste kan bli.

Vi forstår at biogassanlegg løser flere problemer det er viktig å løse. Vi håper stadig at biogassanlegget lykkes med å bli den umerkelige naboen vi ble forespeilet at det skulle være. Vi bor i nye hus med deilig fjernvarme i alle gulv fra nettopp avfallshåndteringen ved industriområdet i Rådal. Vi kan se rett ned på Skeie barneskole hvor barna våre går, opplever de vakreste solnedganger, og kan se over mange flere enn de syv fjell. Det er solrikt og grådig godt å bo her når alt er som det pleier og skal være. Og slik skal vi sørge så godt vi kan for at det skal fortsette å være her.

Vi håper dette var siste stinkende episode med luftforurensing til vårt nabolag. Men uansett hva det var som stinket i sommer, vil vi basert på tidligere utslipp generelt anbefale at biogassanlegg ikke bygges nær bebyggelse flere ganger.