Bøker og byster.

Det var en gang et menneske. Med en historie.

Menneskeheten har utviklet seg fra å opererere i mindre familiegrupper og stammer til å danne stadig større fellesskap og komplekse samarbeid. Vi mestrer det ved å skape fiksjoner som nasjoner, stater, konvensjoner, unioner, religioner, bedrifter, organisasjoner og ikke minst troen på penger, som muliggjør så mye.

(Ja, jeg er veldig og synlig inspirert av forfatter og historiker Yuval Noah Harari, og kaller ham fremtidstenker og filosof også).

Livene våre er så tett sammenvevd med ulike fiksjoner at vi ofte glemmer at de ikke er realiteter. Virksomheten du jobber i, stønaden du får om du rammes av kreft, skolen barna dine går på og fotballkampene de spiller er alle fiksjoner – regler, systemer og normer vi har funnet på og som vi kollektivt er noenlunde enige om. Seddelen i lommen din og sifrene på bankkontoen din er ikke verdt noe om ikke de fleste andre tror på dem på samme måte.

Riktignok er det meste en miks. Virksomheter er sammensatt av ekte mennesker, stoler, maskiner, kaffeautomater og slikt, men de henger sammen og mestrer samarbeid mot ulike menneskeskapte mål basert på menneskeskapte historier, visjoner, verdier og normer. Man kan gjerne sove godt på en madrass fylt med sedler, eller brette en sammen og la den gjøre nytte som kile under et vaklende bordben. Men verdien av en seddel er først og fremst en historie vi er enige om og tillegger den.

Menneskerettighetene og statene våre er skapt av og er avhengige av akkurat den samme tro og aksept for ulike prinsipper, normer og mennesketegnede grenser. Der vi ikke er enige om slikt, lider ofte mennesker, dyr og natur.

Et typisk preg vi har satt på jordkloden slik vi ser den og har organisert oss. Photo by Kyle Glenn on Unsplash.

Det samme gjelder titlene og rollene vi får gjennom å ha gjennomført et visst utdanningsløp og ulike tester som har gjort oss fortjent til å virke som lærer, lege, ingeniør eller advokat. Verv vi får tillit til og fellesskap vi vokser opp i eller velger å bli med i. Men selv om noen er lege, muslim eller sosialdemokrat, så finner vi ikke det ut ved å ta en blodprøve, ved operasjon eller obduksjon. Vi er bare mennesker – homo sapiens – alle sammen.

Vi tenker på oss selv i form av en historie – med en start, noen høydepunkter og en ende. Noen tror også på at vi har en spesiell skjebne i livet.

Mennesker er realiteter. Det er dyr, natur og planeten vår også. Vi er realiteter som blir født, kan lide, føle og vil dø. I alle fall enn så lenge. I tusener av år har vi fantasert om evig liv, jaktet på det og forsøkt å utsette og avverge de «tekniske svikt» i kroppene våre som alderdom medfører og til slutt leder til død. Vi har doblet og tredoblet levealderen vår i store deler av verden sammenlignet med levetiden til våre formødre og forfedre som levde noen generasjoner før oss. Med dagens bioteknologi er vi antaglig så nær som vi aldri før har vært med tanke på å kunne oppnå et «evig» liv.

Jeg skriver dette fordi jeg trosser frykten min for å skrive det jeg ser på som selvfølgeligheter, for det er jo slapt å servere det, men disse «selvfølgelighetene» har noen ganger provosert enkelte, så jeg vil sette dem på agendaen og diskutere dem. Harari gjør det jo, så jeg er ikke alene om å tro på og være interessert i dem. 😉

Menneskenes dominans over livet på planeten vår skyldes vår vilje og evne til forestilling, samarbeid og kommunikasjon. Vi skaper virksomheter med nedfelte visjoner, verdier og mål. Vi spiller fotball og klarinett i korps. Vi er rollespillere som foreldre, renholdere, direktører, politikere, dommere, servitører og sjåfører. Vi former ulike normer, formelle og uformelle. Vi tror på ulike historier og har ulike lojaliteter. Vi rangerer dem ofte ulikt – og en person kan for eksempel også rangere dem ulikt med tanke på ulike kontekster, sammenhenger og livsfaser. Vi er også i stand til å tro på selvmotsigelser eller flere idéer som ikke stemmer overens samtidig.

Ta historien fra et menneske, og du tar lykken fra hen med det samme?

Vi er alle samme art og rase i en stor menneskeslekt. Vi har noen grunnleggende og like behov, alle sammen. Vi kan enn så lenge ikke fri oss fra vår biologi. Men fremover vil nok noen av oss bruke CRISPR og annen bioteknologi til å forbedre oss – noen av oss. Hva om noen av oss blir homo «super» sapiens? Hva med «oss andre» da?

Mens jeg gjør unna noe arbeid og lytter til Goffeng på leting-podcasten om det som ofte blir omtalt som «omvendt rasisme», et forvirrende uttrykk, leser jeg at den nazistisk motiverte morderen og terroristen* Philip Manshaus på ny gjør en nazihilsen i retten, og oppgir at motivet hans er kulturkrig fordi han mener det begås «folkemord på den europeiske rase». Om han er sitert rett, så nevner han kultur og rase i samme setning som om de hang helt og uløselig sammen. Han har myrdet sin egen søster for å «forhindre mord på et helt folk» av fremmede han biller seg inn å bry seg om. Han tror sannsynligvis som terrorist Anders Behring Breivik at mange europeere og nordmenn er supremasistiske tribalister som dem.

Rasisme vil jeg definere som en supremasistisk tribalisme og tankesett der man rangerer verdien til ulike grupper mennesker. De man ser på som laverestående sammenlignet med ens egen gruppe, vil man undertrykke eller til og med tillintetgjøre slik vi har sett i flere folkemord. Den samme giftige og farlige supremasistiske gruppetenkningen mener jeg gjør seg gjeldende som sexisme og ulike typer religiøs og ideologisk gruppetenkning og rangering, også med tanke på for eksempel diskriminering basert på seksuell legning og klassetilhørighet.

Det supremasistiske tankesettet har mange ansikter og utslag, og jeg synes supremasisme er et mer brukbart begrep enn rasisme, som er snevert og fokuserer lite hensiktsmessig på gamle og utdaterte forestillinger om raser og raseforskjeller.

De to henger naturligvis tett sammen – de er hver sin side av samme mynt – men jeg vil si at supremasisme også er de mange ulike diskriminerende tankesetts «mor», som forklarer sexisme og annen undertrykking, diskriminering og fiendebilder.

At noen kaller en variant av rasisme for «omvendt», med tanke på hvilke rasistiske utslag som er mest utbredt i et samfunn, er greit nok. Men det finnes også de som benekter at såkalt «omvendt rasisme» finnes, og mener at hvite mennesker er nærmest «evig priviligerte» og «grunnleggende annerledes» med tanke på at de skal mangle sårbarhet for undertrykking og fordommer. Er ikke dette «omvendt supremasistisk» ved at det tillegger hvite mennesker en «styrke» eller et «vern» andre ikke har? Jeg forstår ikke den historien eller hva den skal være godt for med tanke på kamp mot rasisme. Det er en sterk gruppetenkning som viser liten forståelse for empati og tillit mennesker i mellom uavhengig av ulik gruppetilhørighet eller farge. Det er en fremstilling av et det skal finnes en konspirasjon mellom mennesker basert på hudfarge.

Vi mennesker er alle sårbare og ansvarlige for å bidra til å fremme og ivareta likeverd. Både likeverd og ulikhet i status er basert på historiene vi skaper og tror på.

«Melaninfattige» er i utgangspunktet like sårbare for fordommer og hat, både individuelt og kollektivt, som det «melaninrike» er, for å bruke populære begrep for å klassifisere oss. Å insistere på å fokusere på «de/vi i majoritet» versus «de/vi i minoritet», og stadig fortelle at vi skal være så annerledes hverandre, skaper ikke akkurat naturlig og uanstrengt omgang, fellesskapsfølelse og tillit i et stort «vi». Å stadig tenke på oss i slike smale grupper fremmer ikke universelle likeverdsprinsipper. Noen motarbeider også den hippokratiske ed og universelle menneske- og barnerettighetsprinsipper. Et eksempel er det faktum at alle barn ikke ennå har fått rett til å få beholde sine friske kjønnsorganer intakte enten de er jenter, gutter eller intersex. Barns foreldre sin tilhørighet til ulike grupper settes høyere enn individers rettighet til å beholde hele det friske kjønnet sitt intakt. Noen barn med et kjønn eller uavklart ytre kjønn (intersex) får ikke eie hele den friske kroppen sin, og utsettes for alvorlig, unødig risiko og irreversible endringer i funksjoner og følelsesevne, samt potensielt livsvarig ubehag eller smerter.

Hva er mennesker uten historier? Vi er så vant til å tenke i historier om alt mulig, at jeg neppe klarer å forestille meg oss uten våre historier og «rollespill». Vi lever sammen med mange dyr som ligner oss veldig, men som antaglig har svært begrenset evne til å skape og fortelle hverandre historier. To aper kan mulig byttehandle to godbiter og leke sammen på ulike vis med visse normer. Men de har såvidt jeg vet så langt ikke startet butikk, aktivisme for aperettigheter, apestyre utover familieflokker med et noenlunde begrenset antall medlemmer, eller forfattet eventyr eller religioner på så avanserte måter og med så ulike språk som mennesker har det.

Vi er alle organisert i ulike fellesskap. Familien er ofte kjernen, og de fleste er medlem i ulike mer eller mindre velfungerende stater fordelt rundt på planeten vår. Vi har alle noen eller noe som står oss aller nærmest. Men vi har også lenge organisert oss i stater, og deltatt i komplisert internasjonal handel, reiser og samtaler. Vi har for lengst omfavnet og utnyttet globale muligheter på mange områder.

Vi forenes også av globale problemer, som trusler fra atombomber og klimaendringer, vulkanutbrudd eller meteorittnedslag. Mange av oss har tilgang til internett, språk og muligheter til å dele historier lynraskt globalt. Så: Hvilke historier velger vi å skape, tro på og fortelle? Og hvorfor? Er vi disse spørsmålene og valgene bevisste nok? Er vi oppmerksomme nok på betydningen av og mulighetene i forestillingsevnen vår?

For å runde av denne lille «historien», så vil jeg si at jeg er sterk i troen på universelle normer som sikrer mennesker likeverd og noenlunde rettferdig fordeling av ressurser, samt sunne og levende økosystemer.

Fiksjonene jeg tror på er skapt med formål om å nettopp beskytte realiteter som kan lide, som mennesker, dyr og natur.

*Manshaus er riktignok ikke dømt i en rettferdig rettssak ennå, men han har langt på vei innrømmet disse kriminelle handlingene han er siktet for, og jeg regner det som høyst usannsynlig at han vil frikjennes for noen av ugjerningene han er siktet for.