Bøker og byster.

Det var en gang et menneske. Med en historie.

Menneskeheten har utviklet seg fra å opererere i mindre familiegrupper og stammer til å danne stadig større fellesskap og komplekse samarbeid. Vi mestrer det ved å skape fiksjoner som nasjoner, stater, konvensjoner, unioner, religioner, bedrifter, organisasjoner og ikke minst troen på penger, som muliggjør så mye.

(Ja, jeg er veldig og synlig inspirert av forfatter og historiker Yuval Noah Harari, og vil kalle ham fremtidstenker og filosof også. Om jeg skriver noe som ligner på slikt han har skrevet eller sagt uten at jeg siterer ham ordrett eller oppgir ham korrekt som kilde, så håper jeg på forståelse og tilgivelse for det).

Livene våre er så tett sammenvevd med ulike fiksjoner at vi ofte glemmer at de ikke er realiteter. Virksomheten du jobber i, stønaden du får om du rammes av kreft, skolen barna dine går på og fotballkampene de spiller er alle fiksjoner – regler, systemer og normer vi har funnet på og som vi kollektivt er noenlunde enige om. Seddelen i lommen din og sifrene på bankkontoen din er ikke verdt noe om ikke de fleste andre tror på dem på samme måte.

Riktignok er det meste en miks. Virksomheter er sammensatt av ekte mennesker, stoler, maskiner, kaffeautomater og slikt, men de henger sammen og mestrer samarbeid mot ulike menneskeskapte mål basert på menneskeskapte historier, visjoner, verdier og normer. Man kan gjerne sove godt på en madrass fylt med sedler, eller brette en sammen og la den gjøre nytte som kile under et vaklende bordben. Men verdien av en seddel er først og fremst en historie vi er enige om og tillegger den.

Menneskerettighetene og statene våre er skapt av og er avhengige av vår tro og aksept for ulike prinsipper, normer og mennesketegnede grenser. Der vi ikke er enige om slikt, lider ofte realiteter som mennesker, dyr og natur.

Et typisk preg vi har satt på jordkloden slik vi ser den og har organisert oss. Photo by Kyle Glenn on Unsplash.

Det samme gjelder titlene og rollene vi får gjennom å ha gjennomført et visst utdanningsløp og ulike tester som har gjort oss fortjent til å virke som lærer, lege, ingeniør eller advokat. Verv vi får tillit til og fellesskap vi vokser opp i eller velger å bli med i. Men selv om noen er lege, muslim eller sosialdemokrat, så finner vi ikke det ut ved å ta en blodprøve, ved operasjon eller obduksjon. Vi er bare mennesker – homo sapiens – alle sammen. Men vi er tett sammenvevd med våre påfunn og fiksjoner, så tett at vi ofte mister dem av syne.

Vi tenker på oss selv i form av en historie – med en start, noen høydepunkter og en ende. Noen tror også på at vi har en spesiell skjebne i livet.

Mennesker er realiteter. Det er dyr, natur og planeten vår også. Vi er realiteter som blir født, kan føle, lide og vil til slutt dø. I alle fall enn så lenge. I tusener av år har vi fantasert om evig liv, jaktet på det og forsøkt å utsette og avverge de «tekniske svikt» i kroppene våre som alderdom medfører og til slutt leder til død. Vi har doblet og tredoblet levealderen vår i store deler av verden sammenlignet med levetiden til våre formødre og forfedre som levde noen generasjoner før oss. Med dagens bioteknologi er vi antaglig så nær som vi aldri før har vært med tanke på å kunne oppnå et «evig» liv.

Menneskenes dominans over livet på planeten vår skyldes vår vilje og evne til forestilling, samarbeid og kommunikasjon. Vi skaper virksomheter med nedfelte visjoner, verdier og mål. Vi spiller fotball og klarinett i korps. Vi er rollespillere som foreldre, renholdere, direktører, politikere, dommere, servitører og sjåfører. Vi former ulike normer, formelle og uformelle. Vi tror på ulike historier og har ulike lojaliteter. Vi rangerer dem ofte ulikt – og en person kan for eksempel også rangere dem ulikt med tanke på ulike kontekster, sammenhenger og livsfaser. Vi er også i stand til å tro på selvmotsigelser eller flere idéer som ikke stemmer overens samtidig. Vi er dessverre i stand til å rangere menneskeverd – og til å være selektive på menneskeverd. Men mange begynner aldri å gjøre det, og alle kan slutte å gjøre det.

Ta historien fra et menneske, og du tar lykken fra hen med det samme?

Vi er alle samme art og rase i en stor menneskeslekt. Vi har noen grunnleggende og like behov, alle sammen. Vi kan enn så lenge ikke fri oss fra vår biologi. Men fremover vil nok noen av oss bruke CRISPR og annen bioteknologi til å forbedre oss – noen av oss. Hva om noen av oss blir homo «super» sapiens? Hva med «oss andre» da?

Mens jeg gjør unna noe arbeid og lytter til Goffeng på leting-podcasten om det som ofte blir omtalt som «omvendt rasisme», et forvirrende uttrykk, leser jeg at den nazistisk motiverte morderen og terroristen* Philip Manshaus på ny gjør en nazihilsen i retten, og oppgir at motivet hans er kulturkrig fordi han mener det begås «folkemord på den europeiske rase». Om han er sitert rett, så nevner han kultur og rase i samme setning som om de hang helt og uløselig sammen. Han har myrdet sin egen adoptivsøster for å «forhindre mord på et helt folk» av fremmede han biller seg inn å bry seg om. Han tror sannsynligvis som terrorist Anders Behring Breivik (nå Fjotolf Hansen) at mange europeere og nordmenn er like brutale, supremasistiske tribalister som dem.

Rasisme vil jeg definere som en supremasistisk tribalisme – et tankesett der man rangerer verdien til ulike grupper mennesker. De man ser på som laverestående sammenlignet med ens egen gruppe vil man undertrykke eller til og med tillintetgjøre slik vi har sett det bli gjort i flere folkemord. Den samme giftige, supremasistiske gruppetenkningen mener jeg gjør seg gjeldende som sexisme, kjønns- og trosapartheid, samt diskriminering basert på seksuell legning og klassetilhørighet. Supremasisme kan også finnes i ulike virksomheter, bransjer, sektorer og organisasjoner også. Jeg ser supremasisme som en vilje og evne til å rangere seg selv eller noen få som annerledes og overordnet andre. Og at dette er et utgangspunktet for ulike diskriminerende og (potensielt) farlige onder.

Det supremasistiske tankesettet har mange ansikter og utslag, og jeg synes supremasisme ofte er et mer brukbart begrep enn rasisme da rasisme er snevert og fokuserer på det som heldigvis for det meste virker å være forkastede forestillinger om raser og raseforskjeller. Supremasisme og rasisme henger naturligvis tett sammen og kan mulig sees på som hver sin side av samme mynt. Men det kan også hende det er bedre å se på supremasisme som de mange ulike diskriminerende tankesetts «mor».

At noen kaller en variant av rasisme for «omvendt», med tanke på hvilke rasistiske utslag som er mest utbredt i et samfunn, er greit nok. Men det finnes også de som benekter at såkalt «omvendt rasisme» finnes, og mener at hvite mennesker er nærmest «evig priviligerte» og «grunnleggende annerledes» med tanke på at de skal mangle sårbarhet for undertrykking og fordommer. For å bruke deres tro på det «omvendte» – er ikke dette «omvendt supremasistisk» ved at det tillegger hvite mennesker en «styrke» eller et «vern» andre ikke har? Det kan også vippe over i tro på noe usunt og iboende konspiratorisk basert på hudfargen til en gruppe mennesker.

Noen tror også på «arvesynd» og har fått det for seg at uhyrlige ugjerninger som slaveri og annen brutalitet kan tilskrives og i hovedsak kun tilhører én gruppe mennesker som de beskriver ut fra deres hudfarge og røtter i en geografisk del av verden, og at dette bør brukes mot etterkommere av slike mennesker i dag.

Jeg forstår ikke hva noen mener begrepet «omvendt rasisme» skal være godt for med tanke på kamp mot rasisme. Begrepet avslører en sterk gruppetenkning og liten forståelse for empati og tillit mennesker i mellom uavhengig av gruppetilhørighet eller etnisitet. Det er en fremstilling av et det skal finnes en «konspirasjon» mellom mennesker basert på hudfarge. Det er tro på eksepsjonalisme – at noen er relevant annerledes og skal ha en annen standard og et annet sett rettigheter, ansvar og plikter enn andre.

Vi løfter ikke noen ved å tråkke på andre. Vi løfter alle med tro på likeverd. Vi mennesker er alle sårbare og ansvarlige for å bidra til å fremme og ivareta likeverd. Både likeverd og ulikhet i status er basert på historiene vi skaper og tror på.

«Melaninfattige» er i utgangspunktet like sårbare for fordommer og hat, både individuelt og kollektivt, som det «melaninrike» er, for å bruke moderne begrep for å klassifisere oss etter hudfarge. Å insistere på å fokusere på «de/vi i majoritet» versus «de/vi i minoritet», og stadig fortelle at vi skal være så annerledes hverandre, skaper ikke akkurat naturlig og uanstrengt omgang, fellesskapsfølelse og tillit i et stort «vi».

Å stadig insistere på å tenke på oss i snevre grupper bidrar ikke akkurat godt til å fremme universelle likeverdsprinsipper. Noen motarbeider også den hippokratiske ed og universelle menneske- og barnerettighetsprinsipper som er skapt for å beskytte alle individer likeverdig med tanke på en av våre mest grunnleggende rettigheter – retten til å bestemme over egen kropp. Et eksempel er det faktum at alle barn ikke ennå har fått rett til å få beholde sine friske kjønnsorganer intakte. Barns foreldre sin tilhørighet til ulike grupper settes høyere enn individers rettighet til å beholde hele det friske kjønnet sitt intakt.

Noen barn med mannlig kjønn eller uavklart ytre kjønn (intersex) får nenlig ikke eie og beholde hele den friske kroppen sin, og utsettes for alvorlig, unødig risiko og irreversible endringer i funksjoner og følelsesevne, samt potensielt livsvarig ubehag eller smerter. Dette er vel et utslag av at noen har bestemt seg for at en type diskriminering basert på kjønn er «omvendt» – omvendt kjønnsdiskriminering – og at omvendt kjønnsdiskriminering er ok. Hvorfor ser de ikke at alle barn må få rett til å beholde hele sine friske kjønn intakte uansett kjønn, alder og gruppetilhørighet? Hvordan ser de egentlig på gutter og menn versus jenter og kvinner? Ikke som likestilte og likeverdige i alle fall.

Hva er mennesker uten historier? Vi er så vant til å tenke i historier om alt mulig, at jeg neppe klarer å forestille meg oss uten våre historier og ulike «rollespill». Om du leser dette, så tenker du mulig noen tanker om «historien» min, rollene mine og «plassen» min i samfunnet. Du lager deg meget mulig assosiasjoner til, og historier om, meg, i ulike perspektiver, som biologiske, økonomiske, politiske eller kanskje militære. I den prosessen er det viktig å huske at vi ofte ikke kjenner oss selv godt en gang. Å lære å «kjenne oss selv» eller «tenke selv» er noe filosofer og lærere gjennom tidene ofte har oppfordret til, men som er grådig vanskelig. I menneskers verden er det vanskelig å se oss selv frikoblet fra «veven» våre mange historier danner, og å skille realitet fra fiksjon. Vi danner perspektiv fra den ene eller andre tråd i denne veven, og kan hoppe mellom dem. Men vi må huske på å zoome helt ut og studere hele verket og hvordan trådene ligger side om side, krysser hverandre og knyttes sammen av mennesker.

Vi lever sammen med mange dyr som ligner oss veldig, men som har begrenset evne til å skape og fortelle hverandre historier sammenlignet med oss. To aper kan mulig byttehandle to godbiter og leke sammen på ulike vis med visse normer. De organiserer flokken sin i et slags hierarki med maktkamp og ulike roller, og kan varsle hverandre om truende farer. Men de har såvidt jeg vet så langt ikke startet butikk, aktivisme for aperettigheter, apestyre utover familieflokker med et noenlunde begrenset antall medlemmer, eller forfattet eventyr eller religioner på så avanserte måter og med så ulike språk som mennesker har det.

Vi er alle organisert i ulike fellesskap. Familien er ofte kjernen, og de fleste er medlem i ulike mer eller mindre velfungerende stater fordelt rundt på planeten vår. Vi har alle noen eller noe som står oss aller nærmest. Men vi har også lenge organisert oss i nasjoner, bedrifter, organisasjoner, trosfellesskap og idrettsklubber, og deltatt i komplisert internasjonal handel, reiser og samtaler. Vi har for lengst omfavnet og utnyttet globale muligheter på mange områder.

Vi forenes (forhåpentlig) også av globale problemer, som trusler fra atombomber og klimaendringer, vulkanutbrudd, meteorittnedslag eller kanskje digitale tyrannier. Mange av oss har tilgang til internett, språk og muligheter til å dele historier lynraskt globalt. Så: Hvilke historier velger vi å skape, tro på og fortelle? Og hvorfor? Er vi disse spørsmålene og valgene bevisste nok? Er vi oppmerksomme nok på betydningen av og mulighetene i forestillingsevnen vår?

For å runde av denne «historien», vil jeg si at jeg er sterk i troen på universelle normer som sikrer mennesker likeverd og noenlunde rettferdig fordeling av ressurser, samt sunne og levende økosystemer. Om vi ikke baserer oss på samarbeid og tro på universelle normer som beskytter realiteter som kan lide, klarer vi neppe å møte våre felles globale utfordringer eller å holde verken individer eller alle grupper frie, trygge og ansvarlige for å bidra til andres trygghet og frihet – eller til å helbrede og styrke økosystemene vi alle er avhengige av.

Fiksjonene jeg engasjerer meg mest i tro på er fiksjoner som er skapt med formål om å beskytte realiteter som kan lide, som mennesker, dyr og natur.

Men jeg tror på selvmotsigelser jeg også. Rovdyret i meg er der (ennå). Jeg tillater meg selv og andre å spise andre dyr. Men dyrevelferd og minimering av lidelse og stress for dyr, det engasjerer jeg meg for.

*Manshaus er riktignok ikke dømt i en rettferdig rettssak ennå, men han har langt på vei innrømmet disse kriminelle handlingene han er siktet for, og jeg regner det som høyst usannsynlig at han vil frikjennes for noen av ugjerningene han er siktet for.