John Ruggie

FNs 31 veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter

FNs 31 veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter fordeles under tre søyler:

1. Protect / beskytt: Statenes forpliktelse til å sikre menneskerettighetene gjennom nasjonal lovgivning og til å beskytte mot overgrep innenfor statenes egen jurisdiksjon, herunder fra tredjeparter som næringslivet.

2. Respect / respekter: Forventningen om at næringslivet respekterer menneskerettighetene, utover å følge lover og regler i landet de opererer i, og foretar aktsomhetsvurderinger for å etterleve dette ansvaret.

3. Remedy / skap tilgang til effektive klageordninger: Stater har plikt til å sørge for at det finnes adgang til ulike former for rettslige eller ikke-rettslige klage- og erstatningsmekanismer og oppfordring til næringslivet om å delta i eller selv etablere og tilgjengeliggjøre ikke-rettslige klageordninger for parter som er berørt av deres virksomhet.

Arkitekten bak rammeverket er professor John Ruggie, som du ser på bildet.
Kilde for prinsippene oversatt til norsk er Norges nasjonale handlingsplan for næringsliv og menneskerettigheter.


Prinsipper under søyle 1: Statens forpliktelse til å beskytte menneskerettighetene.

FNs to første veiledende prinsipper uttrykker overordnet sett hva som er statens oppgave:

1. Statene skal beskytte mot overgrep mot menneskerettighetene fra tredjeparter, herunder selskaper, innenfor landets territorium og/eller jurisdiksjon. Dette krever egnede tiltak for å forebygge, etterforske, straffe og avhjelpe slike brudd gjennom virkningsfulle retningslinjer, lover, forskrifter og rettsavgjørelser.

2. Statene bør klart fastslå at de forventer at alle selska­per som er hjemmehørende innenfor landets grenser og/eller i deres jurisdiksjon, respekterer menneskeret­tighetene i alle deler av sin virksomhet.

De neste åtte prinsippene konkretiserer hva statene bør gjøre for å få dette til.

Det tredje prinsippet omfatter statens rolle som lovgiver og som veileder:

3. For å ivareta sin plikt til å sikre menneskerettighetene bør staten:

(a) ha lover som er rettet mot, eller i praksis resulterer i at selskaper respekterer menneskerettighetene, og ved jevne mellomrom vurdere om lovverket er til­ passet dette formål,

(b) sikre at lover og annen politikk som regulerer det å opprette og drive et selskap, som selskapsrett, ikke er til hinder for at næringslivet respekterer menneskeret­tighetene, men gjør dem i stand til å respektere dem,

(c) gi effektiv veiledning til selskaper om hvordan de skal respektere menneskerettighetene i all sin virksomhet,

(d) oppmuntre, og når det er relevant kreve, at selskaper informerer om hvordan de håndterer sin innvirkning på menneskerettighetene.

FNs fjerde prinsipp handler om statens egen forretningsvirksomhet, og økonomisk støtte eller andre tjenester til selskaper:

4. Statene bør treffe ytterligere tiltak for å beskytte mot overgrep mot menneskerettighetene av selskaper som eies eller kontrolleres av staten, eller mottar støtte eller tjenester i betydelig omfang fra statlige organer som eksportkredittbyråer og offentlige institutter for forsikringer eller garantier, herunder eventuelt ved å kreve aktsomhet på menneskerettighetsområdet.

5. For å oppfylle sine internasjonale menneskerettighetsforpliktelser bør statene føre tilstrekkelig tilsyn når de inngår avtaler med eller vedtar lovgivning for selskaper om levering av tjenester som kan ha konsekvenser for utøvelsen av menneskerettighetene.

Det sjette prinsippet handler om offentlige anskaffelser:

6. Statene bør fremme respekt for menneskerettighetene hos selskapene de gjennomfører forretningstransaksjoner med.

Det sjuende prinsippet handler om at staten har en særskilt rolle i å legge til rette for næringslivets respekt for menneskerettighetene i konfliktområder:

7. Ettersom faren for menneskerettighetsovergrep er spesielt høy i konfliktområder, bør stater bidra til å unngå at selskaper blir involvert i slike overgrep ved å

(a) engasjere seg på et tidligst mulig tidspunkt for å bistå næringslivet i å identifisere, forhindre og begrense risiko relatert til menneskerettighetene som en følge av deres virksomhet

(b) støtte næringslivet i deres arbeid med å vurdere og håndtere risiko for overgrep, med særlig vekt på kjønnsbaserte og seksuelle overgrep

(c) nekte tilgang til offentlig støtte og tjenester til selskaper som er involvert i grove og systematiske menneskerettighetsovergrep og som nekter å samar­beide om å løse situasjonen

(d) forsikre seg om at deres tiltak er tilstrekkelig effekti­ve for å møte risikoen for at næringslivet blir involvert i grove og systematiske menneskerettighetsovergrep.

Det åttende prinsippet handler om statens ansvar for å sikre en samstemt forvaltning:

8. Statene bør sikre at alle offentlige aktører som har innflytelse på næringslivets praksis, er kjent med og etterlever menneskerettighetene når de utfører sine oppgaver, herunder ved å gi selskaper relevant infor­masjon, opplæring og støtte.

Det niende prinsippet handler om rammebetingelsene som legges gjennom handelspolitikken:

9. Stater bør sikre seg tilstrekkelig nasjonalt handlings­rom til å kunne oppfylle sine menneskerettighetsfor­pliktelser når de søker å nå næringspolitiske mål med andre stater eller selskaper, for eksempel gjennom investeringsavtaler eller kontrakter.

Det tiende prinsippet handler om hva statene bør gjøre når de samarbeider med hverandre i internasjonale organisasjoner og fora:

10. Når stater opptrer som medlemmer av multilaterale institusjoner som håndterer næringslivsrelaterte spørsmål, bør de

(a) forsikre seg om at relevante internasjonale orga­nisasjoner verken forhindrer medlemslandenes muligheter for å sikre menneskerettighetene eller hindrer selskaper i å respektere menneskerettighetene

(b) oppfordre de samme organisasjoner, innenfor deres respektive mandater, til å fremme næringslivets respekt for menneskerettighetene og, på anmodning, bistå stater i å styrke menneskerettighetene gjennom teknisk bistand, kapasitetsbygging og bevisstgjøring

(c) trekke på FNs veiledende prinsipper for å fremme felles forståelse og økt internasjonalt samarbeid for å møte utfordringer knyttet til næringsliv og menneskerettigheter.


Prinsipper under søyle 2: Selskapers ansvar for å respektere menneskerettighetene.

Det 11. prinsippet angir det grunnleggende prinsippet for hva det betyr å respektere menneskerettighetene:
 
11. Selskaper har ansvar for å respektere menneskerettighetene. Dette betyr at de bør unngå å krenke andres menneskerettigheter, og at de bør håndtere negativ innvirkning på menneskerettighetene som de er involvert i.

Det 12. prinsippet forklarer hvilke menneskerettig­heter som må respekteres:

12. Selskapene har som et minimumsansvar å respektere de internasjonalt anerkjente menneskerettighetene og prinsippene fastsatt i ILOs erklæring om grunnleggen­ de prinsipper og rettigheter i arbeidslivet.

Det 13. prinsippet forklarer hva næringslivets ansvar for å respektere menneskerettighetene innebærer:
 


13. Ansvaret for å respektere menneskerettighetene innebærer at selskapene bør

(a) unngå å forårsake eller medvirke til negativ innvirkning på menneskerettighetene gjennom sine aktiviteter, og håndtere negativ innvirkning som inntreffer.

(b) søke å forebygge eller redusere negativ innvirkning på menneskerettighetene som er direkte knyttet til deres virksomhet, produkter eller tjenester gjennom forretningsforbindelser. Det gjelder også dersom selskapene ikke har medvirket til innvirkningen.

Det 14. prinsippet beskriver hvordan anbefalingene henvender seg til alle selskaper, samtidig som det er naturlig å stille høyere forventinger til ressurssterke selskaper. Tiltak må også vurderes utfra relevans og kontekst:

14. Selskapers ansvar for å respektere menneskerettighe­tene gjelder for alle selskaper, uavhengig av størrelse, sektor, hvilken kontekst de driver virksomhet i, eierfor­hold og struktur. Likevel vil omfanget av og kompleksiteten ved de midler selskapene tar i bruk for å oppfylle dette ansvaret, variere på bakgrunn av disse faktorene og etter hvor alvorlige selskapets negative innvirkning på menneskerettighetene er.

Det 15. prinsippet gir anbefalinger om hvordan selskaper kan sikre en ansvarlig forretningsførsel gjennom konkrete tiltak:

15. For å oppfylle sitt ansvar for å respektere menneskerettighetene bør selskapene ha retningslinjer («policies») og prosesser på plass som står i forhold til deres situasjon og størrelse, herunder

(a) en erklæring («policy commitment») om at selskapet respekterer menneskerettighetene,

(b) ha aktsomhetsprosedyrer for å identifisere, forebygge, begrense og gjøre rede for hvordan selskapet søker å respektere menneskerettighetene,

(c) ha prosedyrer for å håndtere eventuelle negative innvirkninger på menneskerettighetene som selskapet har forårsaket eller medvirket til.

Det 16. prinsippet går nærmere inn på hvordan selskaper kan sikre intern forankring om å respektere menneskerettighetene og kommunisere dette utad:

16. For å forankre selskapets arbeid med å respektere men­ neskerettighetene bør selskapet ha en erklæring som:

(a)  er godkjent på høyeste nivå i selskapet

(b)  bygger på relevant intern og/eller ekstern ekspertise

(c)  uttrykker selskapets forventninger om hvordan ansat­te, forretningspartnere og andre parter som er direkte knyttet til deres virksomhet, produkter og tjenester forventes å respektere menneskerettighetene

(d)  er offentlig tilgjengelig og kommunisert internt og eksternt til alle ansatte, forretningspartnere og andre relevante parter

e)  er respektert i selskapets strategier og styringssystemer som er nødvendige for å sikre forankring og oppfølging i hele virksomheten

Det 17. prinsippet forklarer overordnet hva det vil si å utvise aktsomhet:

17. Selskapene bør identifisere, forebygge, redusere og gjøre rede for hvordan de håndterer sin eventuel­le negative innvirkning på menneskerettighetene. Prosessen bør omfatte en vurdering av faktiske og potensielle negative konsekvenser for menneskerettighetene, funn bør integreres og nødvendige tiltak settes inn, effekten av tiltakene måles og håndteringen av konsekvensene kommuniseres.

Aktsomhet:
(a)  bør omfatte negativ innvirkning på menneskerettighetene som det enkelte selskap kan forårsake eller med­ virke til gjennom sine aktiviteter, eller som gjennom dets forretningsforbindelser kan være direkte knyttet til dets virksomhet, produkter eller tjenester,

(b)  vil variere i kompleksitet etter selskapets størrelse, risiko­en for alvorlig negativ innvirkning på menneskerettighete­ne, typen virksomhet og konteksten virksomheten drives i,

(c) bør være en kontinuerlig prosess som tar hensyn til at risiko knyttet til menneskerettigheter kan endre seg over tid etter som selskapets virksomhet og kontek­sten den drives i, utvikler seg.

Det 18. prinsippet vektlegger at risikohåndteringen bør skje på grunnlag av innspill fra ansatte eller ekstern ekspertise og på grunnlag av dialog med selskapets interessenter:

18. For å kartlegge risikoen for innvirkning på menneskerettighetene bør selskapene identifisere og vurdere all slik faktisk og potensiell negativ innvirkning som de kan være involvert i, enten gjennom egen virksomhet eller gjennom sine forretningsforbindelser.

Prosessen bør:
(a) trekke på intern og/eller uavhengig ekstern menneskerettighetsekspertise,

(b) omfatte meningsfulle konsultasjoner med potensielt berørte grupper og andre relevante interessenter, alt etter selskapets størrelse og
virksomhetens art og kontekst.

Det 19. prinsippet handler om hvordan selskaper bør følge opp funn fra konsekvensanalysene:

19. For å forebygge og redusere negativ innvirkning på menneskerettighetene bør selskapene følge opp funnene fra konsekvensanalysene i alle relevante interne funksjoner og prosesser, og treffe nødvendige tiltak:

(a) At funn fra konsekvensanalysene blir effektivt fulgt opp forutsetter at:

(i)  ansvaret for å håndtere negativ innvirkning legges til riktig nivå og funksjon i selskapet,
(ii)  interne beslutnings­, budsjett­ og tilsynsproses­ser gjør det mulig å iverksette effektive tiltak mot disse konsekvensene.

(b) Nødvendige tiltak vil variere avhengig av:

(i)  om selskapet forårsaker eller medvirker til negativ innvirkning eller om det er involvert bare fordi den negative innvirkningen er direkte knyttet til selskapets virksomhet, produkter eller tjenester gjennom en forretningsforbindelse.

(ii)  hvilken innflytelse selskapet har til å bøte på eller løse situasjonen.

Det 20. prinsippet omfatter oppfølging av iverksatte tiltak:

20. Selskapene bør følge med på om deres egne tiltak er effektive for å overvåke at negative konsekvenser på menneskerettighetsområdet faktisk blir utbedret. Oppfølgingen bør

(a) bygge på hensiktsmessige kvalitative og kvantitative indikatorer,

(b) dra nytte av tilbakemeldinger fra både interne og eksterne kilder, herunder berørte parter.

Det 21. prinsippet gir nærmere anbefalinger om intern og ekstern kommunikasjon:

21. Når selskaper skal gjøre rede for hvordan de håndterer negativ innvirkning på menneskerettighetene, må de være forberedt på å kommunisere dette eksternt, særlig når problemstillinger tas opp av eller på vegne av berørte parter. Selskaper, hvis virksomhet eller den kontekst de driver sin virksomhet i, representerer en risiko for alvorlig negativ innvirkning på menneskerettighetene, bør rapportere formelt om hvordan de håndterer denne risikoen. Uansett bør kommunikasjonen:

(a) ha en form og en hyppighet som står i forhold til selskapets innvirkning på menneskerettighetene, og som passer for målgruppen,

(b) omfatte tilstrekkelige opplysninger til at det kan vurderes om selskapet har håndtert sin innvirkning på menneskerettighetene på en tilfredsstillende måte,

(c) ikke medføre risiko for berørte parter og medarbeidere eller for legitime krav til forretningsmessig fortrolighet.

Det 22. prinsippet lyder:

22. Selskaper som oppdager at de har forårsaket eller bidratt til innvirkning på menneskerettighetene, bør sørge for eller samarbeide om å sikre retten til effektiv klageadgang gjennom forsvarlige prosesser. I situasjoner der selskapet selv ikke forårsaker eller medvir­ker, men på andre måter er knyttet til den negative innvirkningen, er det ikke forventet at selskapet gir kompensasjon.

Det 23. prinsippet handler om å respektere lover og regler:

23. Uavhengig av kontekst bør selskapene(a) overholde gjeldende rett og respektere de inter­nasjonalt anerkjente menneskerettighetene, uansett hvor de driver sin virksomhet,

(b) bestrebe seg på å etterleve de internasjonalt anerkjente menneskerettighetene også der de er stilt overfor motstridende krav,

(c) behandle risikoen for å forårsake eller bidra til grove og systematiske brudd på menneskerettighe­tene som et spørsmål om etterlevelse av rettslige forpliktelser overalt der de driver virksomhet.
 
Det 24. prinsippet gir råd om prioritering:

24. I situasjoner der det er nødvendig å prioritere tiltak for å håndtere faktiske og potensielle negative konsekvenser på menneskerettighetsområdet, bør selskapene først søke å forebygge og redusere de alvorligste nega­tive konsekvensene eller de områdene der en utsettelse av tiltak vil gjøre konsekvensene uopprettelige.


Prinsipper under søyle 3: Statens og næringslivets ansvar for å sikre effektiv tilgang til rettslige og ikke-rettslige klageordninger.

Det 25. prinsippet handler om statens overordnede ansvar for å sikre et velfungerende system for å sikre tilgang til å klage:

25. Som en del av deres plikt til å beskytte mot selska­pers overgrep mot menneskerettighetene må statene treffe egnede tiltak for å sikre, gjennom domstols- og forvaltningsprosesser, lovgivningstiltak eller gjennom andre hensiktsmessige midler, at når slike overgrep finner sted på deres territorium og/eller innenfor deres jurisdiksjon, skal de som blir berørt, ha adgang til effektive klageordninger og adekvat oppfølging.

Det 26. prinsippet handler om rettslig behandling av menneskerettighetsbrudd:

26. Statene bør innføre relevante tiltak for å sikre et ef­fektivt rettssystem for å håndtere næringslivsrelaterte overgrep mot menneskerettighetene, og vurdere hvor­dan rettslige, praktiske og andre relevante barrierer, som kan hindre tilgang til domstolene, kan reduseres.

Det 27. prinsippet handler om offentlige klageordninger utenfor domstolene:

27. Statene bør, ved siden av domstolene, ha andre effektive, egnede klageordninger på plass, som en del av en helhetlig statlig ordning for klageadgang ved selskapers brudd på menneskerettighetene.

Det 28. prinsippet tar for seg statens ansvar for å legge til rette for ikke-­statlige klageordninger:

28. Statene bør finne måter å lette adgangen til effek­tive ikke­-statlige klageordninger i forbindelse med næringslivsrelaterte brudd på menneskerettighetene.

Det 29. prinsippet handler om hva næringslivet selv bør gjøre for å sikre klageadgang:

29. For å gjøre det mulig å behandle klager tidlig og treffe avhjelpende tiltak direkte bør selskapene etablere eller delta i effektive klageordninger på virksomhetsnivå for berørte enkeltpersoner og lokalsamfunn.

Det 30. prinsippet handler om samarbeidsmuligheter for å sikre klageadgang:

30. Bransjeinitiativer, flerpartsinitiativer og andre samarbeidsinitiativer som baserer seg på respekt for menneskerettighetene, bør sikre at effektive klageord­ninger er tilgjengelige.

Det 31. prinsippet angir kriterier for å sikre at ikke­-rettslige klageordninger blir effektive:

31. For å sikre at ikke­-rettslige klageordninger skal være effektive, enten de er statlig basert eller ikke-statlig basert, bør de være

a) legitime, det vil si nyte tillit hos de interessentene de er beregnet på, som må kunne kreve at klagebehandlingen skjer på en rettferdig måte,

b) tilgjengelige, det vil si kjent for alle interessegrupper som de er beregnet på, og sikre tilstrekkelig bistand til dem som kan ha spesielle hindringer knyttet til adgang,

c) forutsigbare, det vil si omfatte en tydelig, kjent pro­sedyre med en veiledende tidsramme for hvert trinn, sikre klarhet med hensyn til hvilke typer saker som kan behandles og resultater som kan oppnås, og omfatte metoder for å overvåke gjennomføringen av ordningen,

d) rimelige, det vil si ha som mål å sikre at de skadelidte har tilfredsstillende tilgang til den informasjon, rådgivning og ekspertise som er nødvendig for å kunne igangsette en klageprosess basert på rettferdighet, informasjon og respekt,

e) åpne, det vil si at partene i en klagesak holdes underrettet om det som skjer under klagebehandlingen, og får tilstrekkelige opplysninger om hvordan ordningen virker med henblikk på å bygge tillit til at den er effektiv og ivaretar alle allmenne hensyn,

f) i samsvar med rettighetene, det vil si sikre at resul­tater og botemidler er i samsvar med internasjonalt anerkjente menneskerettigheter,

g) en kilde til kontinuerlig læring, det vil si trekke på relevante tiltak for å identifisere erfaringer som kan brukes til å forbedre ordningen og forebygge framtidi­ge klager og skader,

Klageordninger på selskapsnivå bør dessuten være:
h) basert på engasjement og dialog, det vil si bygge på samråd med de interessegruppene som de er beregnet på og fokusere på dialog som metode for å håndtere og avgjøre klager.

  •  
  •  
  •  
  •  
  •