Forskjellen på kulturialisme og rasisme

Historiker Yuval Noah Harari gjentok i forrige uke i et intervju med Al-Jazeera (fra 29.30) hvor viktig det er å skille mellom kulturialisme og rasisme. Det som står i kursiv på grått er min oversettelse av noe av det han sier.

Rasisme er et argument om betydning av biologi. Rasisme er når man snakker om en gruppe mennesker og sier at «det er noe» i blodet deres, i genene deres, i deres biologi, som uunngåelig gjør dem til et-eller-annet. Et-eller-annet som ikke kan endres da det er i biologien deres.

Kulturalisme handler ikke om biologi. Kulturalisme er å mene at «det er noe» i noens kultur, at kulturen til en gruppe mennesker for eksempel er mindre respektfull overfor kvinner, mer autoritær eller hva-som-helst. I motsetning til ved rasisme, så har kulturalistisk argumentasjon av og til rett.

Det finnes ikke vitenskapelig grunnlag for at det er signifikante biologiske forskjeller mellom mennesker av betydning for noe viktig. Men det er vitenskapelig grunnlag for at det er forskjeller av betydning mellom kulturer. For eksempel med tanke på tro på, respekt for, og beskyttelse av menneskerettighetsstandarden.

Kulturer forandrer seg. Alle mennesker kan forandre seg. Selv om du er født inn i en spesiell kultur, så betyr det ikke at du vil holde deg til den kulturen i ett og alt resten av livet. Man kan endre sitt syn på verden, sin moral og sin atferd gjennom livet.

I løpet av et menneskes levetid kan en hel kultur endre seg betydelig. Tenk bare på Tyskland de siste hundre årene. Tyskland har gjennomgått mange forskjellige kulturelle endringer. Tyskland i Hitler sin tid som leder, sammenlignet med Tyskland i Merkel sin tid som leder, er vidt forskjellig. Men noen av menneskene i Tyskland er de samme. Tyskland har fremdeles «de samme folkene med det samme DNAet», det samme klimaet og geografien.

Kultur er mye mer foranderlig enn biologi. Å komme til konklusjoner om at «disse folkene fra denne kulturen aldri vil endre seg, og at vi av den grunn ikke kan akseptere dem» er å gå altfor langt. 

Et syn på kultur som insisterer på at kulturen – eller ukulturen – er noe fast og uforanderlig ved et menneske eller grupper av mennesker, er like dumt, farlig og urett som rasisme eller sexisme er. Det blir en rasistisk tilnærmelse til kultur eller «egenskaper» ved grupper eller enkeltmennesker som noe iboende og uforanderlig som gjør dem til et-eller-annet. Et-eller-annet kan være både positivt eller negativt. Supremasisme er en annen -isme som henger sammen med rasisme (eller kulturalisme som «blir rasistisk»).

Vi er alle sapiens, noen av oss med spor etter utdødde neandertalere og denisovanere i oss, og vi er likeverdige – men kun dersom vi tror på det og praktiserer menneskerettighetsstandarden for alle og enhver, slik den er ment. Unntaket fra regelen er at vi kan frata mistenkte og dømte kriminelle mye av friheten sin for å beskytte andre sine rettigheter. Mistenkte må naturligvis få prøvd sin sak i en rettferdig rettssak.

, og vi er likeverdige – men kun dersom vi tror på det og praktiserer menneskerettighetsstandarden for alle og enhver, slik den er ment. Unntaket fra regelen er at vi kan frata mistenkte og dømte kriminelle mye av friheten sin for å beskytte andre sine rettigheter. Mistenkte må naturligvis få prøvd sin sak i en rettferdig rettssak.

Der vi tar ansvar for at alle individers menneskerettigheter er beskyttet, der kan kulturelt mangfold blomstre fritt og trygt. Hvilken rolle vi spilte under forsvinningen til neandertalere og denisovanere er ukjent, men vi vet at vi har hatt fruktbar omgang med dem, for å si det sånn. Det kan godt hende at vi bidro sterkt til deres undergang, også med intensjon.

Å kreve at andre skal ta ansvar for å beskytte og respektere menneskerettighetsstandarden er viktig og riktig også dersom det er noe i en tradjsjon eller kultur som krenker menneskerettighetene. Alt annet er vel å definere som ukultur dersom vi mener alvor med menneskerettighetene. Vi må også våge å stå på krava for å sikre dyrevelferd og hindre forurensing og miljøødeleggelse.

Artikkel 29 i menneskerettighetserklæringen handler om plikter:

Artikkel 29.
1. Enhver har plikter overfor samfunnet som alene gjør den frie og fulle utvikling av hans personlighet mulig.

2. Under utøvelsen av sine rettigheter og friheter skal enhver bare være undergitt slike begrensninger som er fastsatt i lov utelukkende i formål av å sikre den nødvendige anerkjennelse av og respekt for andres rettigheter og friheter, og de krav som moralen, den offentlige orden og den alminnelige velferd i et demokratisk samfunn med rette stiller.

3. Disse rettigheter og friheter må ikke i noe tilfelle utøves i strid med De Forente Nasjoners formål og prinsipper.

Vi får ikke verken frihet eller trygghet, eller god balanse mellom dem, uten at vi tar ansvar, har enkelte plikter og gjør enkelte tilpasninger av hensyn til våre medmenneskene i våre ulike fellesskap.

Næringslivet kan ikke operere uten omtanke for storsamfunnet og miljøet. En person kan på lovlig vis kjøpe og drikke alkohol, men ikke opptre sterkt beruset på en måte som sjenerer eller forstyrrer andre. Maskering av ansikter i offentligheten har vært regulert lenge, men vil håndheves og reguleres mer i takt med at stadig flere begynner å maskere ansiktet sitt i hverdagen i offentligheten. Vi kan heller ikke gå uten en tråd, eller med svært få tråder på, i offentligheten. Å ikke hilse på menn og kvinner på samme måte har også blitt slått ned på i arbeidslivet.

Noen mener de to sistnevnte eksemplene er utslag av rasistisk kulturalisme, mens andre mener det er å ta likeverd, likestilling og tillitsvekkende åpenhet mellom medlemmene i et felleskap på alvor. Hvordan kan vi se dette så veldig forskjellig? Og hvorfor er det så mange som kjemper så hardt for eller imot maskeringsfrihet eller -forbud? 

Verbal og non-verbal kommunikasjon

Mesteparten av kommunikasjonen oss mennesker imellom – og jeg gjetter også mellom mennesker og dyr – er non-verbal. Mange signaler fanger vi nok kun opp med underbevisstheten vår. Å frata andre muligheten til å se våre ansikter er ikke uproblematisk. Et maskert ansikt kan i verste fall virke «avhumaniserende» og truende, i alle fall for noen få. Er det da relevant og viktig å få greie på om det er vår enkle reptilhjerne som reagerer for å gjøre oss oppmerksomme på en potensiell fare ved at vi møter mennesker vi ikke lett kan identifisere, eller om det er assosiasjoner vi har til disse plaggene som minner oss om kjønnsapartheid og brutalitet som steining av kvinner, som slår inn og gjør mange til motstandere av slik ansiktstildekking? Kan det være en miks av dette? Eller noe annet? Hvilke hensyn skal man så ta?

Friheten skal være veldig vid og brei. Men helt uten grenser, kompromisser, ansvar og plikter for individer og virksomheter, det er den ikke.

For å etablere store, sunne fellesskap med likeverd og velferdsstat, er det essensielt at vi stoler på at vi bryr oss om hverandre og møter hverandre på like fot. I slike samfunn spiller ikke familiebånd så sterk rolle. Vi mennesker er svært sosiale og har evner til å bygge enormt store, gode felleskap og komplekse samarbeid selv om vi kun kanskje kjenner en promille av de andre medlemmene i fellesskapet. Vi trenger ikke å ha særlig mye til felles heller. Men vi vet også altfor godt hvor uhyrlige mennesker kan være mot hverandre. Vi bør ta denne anerkjennelsen på alvor og forebygge at uheldige eller giftige mekanismer oppstår og vokser seg sterke. 

Noen varianter av rollespill er vanlig

Vi tilpasser oss ofte andre, og spiller også noenlunde ulike roller i ulike sammenhenger, for eksempel privat sammen med kjernefamilien versus storfamilien, med barndomsvenner versus nye venner, sammen med kollegaer, i undervisningssituasjoner, blant partifeller, på næringslivsmesser, i begravelse versus bursdag, i ulike verv og lignende, for å forebygge små, i seg selv ganske ubetydelige, uheldige konsekvenser.

I en sekulær stat som beskytter menneskerettigheter kan religionsfriheten blomstre. Men det stilles også krav til at den ikke skal være til stede eller dominere i alle slags felles rom og fellesskap. En viss nøytralitet som passer for alle er det (dessverre) viktig å ivareta i mange sammenhenger.

Klassifisering, symbolisering og gruppetenkning

Klassfisering, symbolisering og inndeling i «oss og dem» kan være farlig, spesielt i tider da noen grupper driver med hatpropaganda og demonisering av andre grupper. Dessverre virker det som slike krefter vokser i mye av verden i dag, også i demokratier i Europa  og i USA. Negative stereotypier og hat mot muslimer og jøder finnes, og hatet mot muslimer er spesielt sterkt, viser denne undersøkelsen fra HL-senteret.

Å dels tilpasse seg på måter som kan føles som kapitualsjon for slike krefter, det kjennes ikke riktig eller godt. Men kan det være verdt å ikke utfordre slike krefter på måter som gjør at mennesker i «midten» av dette ikke stilnes, skremmes, eller enda verre, i stadig større grad føler at de må velger side med – eller uansett settes i bås med – noen dominerende ekstreme på ytterfløyene?

Daesh/IS har overraskende vist oss hvordan de lykkes med å rekruttere svært mange mennesker fra mange (svært ulike) land til en ekstremt brutal tribalisme som dominerte store landområder og drepte mange mennesker. Er det ikke en fare at nynazister eller andre kan gjøre det samme? De har kontakt med hverandre på tvers av geografiske, kulturelle og sosioøkonomiske grenser og språkbarrierer de også. Hvordan forebygger vi at de vokser seg større og mektigere?

Å vise samling om og lojalitet til prinsipper som sikrer likeverd og likestilling er viktig. Vi kan ikke være selektive på menneskerettigheter eller fordele rettferdige prososiale plikter, ansvar og ressurser i samfunnet altfor ulikt. Da blir nemlig veien kortere til potensiell menneskelig brutalitet og dyp sosial urettferdighet.

Kan det være at strengere ansiktsmaskeringsforbud og håndhevelse av dem er et viktig ledd i forebygging av klassifisering, symbolisering og avhumanisering på grunn av økende hat mot muslimer? Eller kan det ha motsatt effekt og virke styrkende på de som hater?

Hadde det ikke vært så nøye å stramme inn på ansiktsmaskering om burka og niqab ikke var assosiert med kjønnsapartheid og brutalitet som for eksempel steining? I afrikanske land som forbyr disse plaggene er hovedårsaken til forbudene vært at disse plaggene har blitt brukt av selvmordsbombere. Er generell regulering av ansiktstildekking ok? Hvilke andre mennesker kan plutselig begynne å maskere seg i offentligheten? Hva gjør vi om for eksempel nynazister gjør det?

Hva har ulike oppgitte hovedårsaker for innstramming på regulering av ansiktsmaskering å si egentlig? Bør vi kreve at vi klarer å sette eventuell forekomst av «instinktiv» frykt eller mistenksomhet til maskerte mennesker til side for at noen skal få dekke ansiktet sitt til? Kan generelle ansiktsmaskeringsforbud være viktige for å bygge generell tillit mellom medlemmer i befolkningen, og for å forebygge hat og frykt?

Photo by Annie Spratt on Unsplash.
  •  
  •  
  •  
  •  
  •