Kan vi bli like gode i menneskerettigheter som i fotball?

Hva er en norm egentlig?

En norm sier noe om forventninger til vår oppførsel, kan variere mye fra et fellesskap til et annet, og endre seg over tid. Normer kan være alt fra formelle lover og standarder, sedvaner, ulike former for skikk og bruk i ulike kontekster og fellesskap og mye, mye mer.

Hvilke normer følger du? Hvilke tar du på ramme alvor, og hvilke er det kanskje ikke så nøye med?

Normer kan være både formelle og uformelle. Formelle normer er typisk skrevne regler og lover. Uformelle normer er sosiale konvensjoner som ikke nødvendigvis er skrevet ned noe sted.

Avvik fra normer vil føre til ulike former for sanksjoner, som for eksempel mishagsytringer, latterliggjøring, sosial isolasjon eller endog utstøtelse av gruppen. Brudd på formelle normer (lover) kan føre til straff.

– Store Norske Leksikon

Verdenserklæringen om menneskerettigheter er en konvensjon, som betyr overenskomst eller traktat. Konvensjon betyr også vedtatt eller alminnelig anerkjent retningslinje, regel eller norm. En setning som «overtredelse av diplomatiske konvensjoner» betyr brudd mot vanlige diplomatiske regler eller sedvaner.

– Store Norske Leksikon

Menneskerettighetserklæringen er en norm som (ennå) ikke har blitt gjort til formell lov i alle jurisdiksjoner. Den uttrykker et felles mål for alle folk og nasjoner, men er i seg selv ikke rettslig bindende for statene.

I seg selv har den ikke «tenner» å bite fra seg med. Den kan ikke straffe noen. Det må en spesifikk instans i en domsmyndighet, en jurisdiksjon, gjøre. Den lovgivende makt må gjennom utforming av lover ha gjort den utøvende og dømmende makt i stand til å ta ut påtale for og avsi dommer for menneskerettighetsbrudd.

Den utøvende makt i Norge er Regjeringen, og den dømmende makt er domstolene. Den lovgivende makt er de folkevalgte på Stortinget, med unntak av håndhevelse av konkurranseregler da Norge har inngått en EØS-avtale og har gitt bort noe av sin suverenitet til EFTA-domstolen, samt har bundet seg til noen direktiv fra EU.

FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter har heller ikke «tenner» å bite fra seg med i seg selv. Frankrike er den jurisdiksjonen som antagelig har kommet lengst ved å utvikle en lov devoir de vigilance, som gjør det obligatorisk for de største franske selskapene som opererer internasjonalt å gjennomføre forsvarlige aktsomhetsvurderinger med tanke på menneskerettigheter.

Dette er i tråd med forventningene til at stater skal sørge for å utvikle lover som styrker FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter, slik at statene i høyere grad kan bli i stand til å gjennomføre sin plikt til å beskytte menneskerettigheter og sørge for at virksomheter tar sitt selvstendige ansvar for å respektere menneskerettigheter på alvor. Shift går gjennom dette veldig godt her: https://www.shiftproject.org/news/fulfilling-the-state-duty-to-protect-mandatory-measures-smart-mix/ – og ber stater om å handle raskere for å bli i bedre stand til å utføre pliktene sine.

Vi har fått et godt nytt rammeverk og verktøy i FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter som vi kan ta i bruk for å bli i stand til å forbedre oss innen respekt for menneskerettigheter. Men vil vi det? Hvorfor? Eller hvorfor ikke? Er mest mulig reduksjon av lidelse for mennesker viktig egentlig? Hvor langt strekker vårt personlige og kollektive ansvar for, vilje og evne til beskyttelse og respekt for mennesekerettigheter seg?

Om du, som jeg, mener det er viktig å redusere menneskelig lidelse mest mulig, så håper jeg du vil følge med videre. Det er opp til oss å forme og delta i samarbeid om dette, og spesielt viktig er det å få næringslivet ordentlig med på det ansvarlige og dedikerte menneskerettighetsrespekterende laget, utover å drive frivillig filantropi.

Forordet i den dagsferske årsrapporten fra Norges nasjonale kontaktpunkt for ansvarlig næringsliv viser tydelig at det er flere ulike forventninger og initiativ til normer, rammeverk, standarder og lover for ansvarlig næringsliv, samt at utvikling av lover som gjør ansvarlighet mer obligatorisk må gjøres godt, uten overlappinger etc.:

For tida møtest fleire slike idéstraumar i Noreg. Iallfall er det tale om tre ulike, men overlappande initiativ. Regjeringa har etter tilskuv frå sivilsamfunn og Stortinget opp­nemnt Etikkinformasjonsutvalet, som skal vurdere ei lov med krav om informasjon om arbeidsvilkår og arbeidet elles for ansvarleg næringsliv i selskapa og deira leverandør­ kjeder. Tanken er at den delvis skal vere ein parallell til miljøinformasjonslova. For det andre har regjeringa i Granavolden-erklæringa frå januar 2019 sagt at den vil greie ut spørsmålet om ei norsk moderne slaveri­lov, inspirert av den britiske. Dette følgjer opp initiativ frå andre delar av sivilsamfunnet og eit lovforslag frå Arbeidarparti-hald på Stortinget. For det tredje vurderer nokre sivilsamfunnsorganisasjonar å leggje fram forslag om at næringslivet må bli pålagt å gjennomføre aktsemdvurderingar, i tråd med den franske devoir de vigilance-lova.

– Årsrapport 2018 – OECD

Vi vandrer nok rundt omkring en del før vi finner en gyllen vei og norm som gjør at vi i stor grad når målet om beskyttede og respekterte menneskerettigheter for alle og enhver. Historien om menneskerettighetene må fortelles slik at flest mulig vil tro på, forstå og følge dem. Tror du på den? Forteller du den? Respekterer du den?

Veiskilt i skygge og en rød himmel i solnedgang.
Går vi mot en soloppgang eller mot en solnedgang for menneskerettighetene?
Det er opp til oss.

Photo by Malcolm Lightbody on Unsplash.