Hvor varsomme og aktsomme er vi egentlig?

Hvor går grensene for hva vi kan ytre?

Store Norske Leksikon.:
«Vernet av ytringsfriheten er særlig begrunnet i tre hensyn:

  1. Den er nødvendig for menneskets søken etter sannhet
     kun ved fri meningsutveksling kan vi komme nærmere sannheten.
  2. Den ligger som grunnlag for vår personlige autonomi og frihet
    – vi har frihet til å dele våre tanker og ta imot andres, og i kraft av denne friheten utvikles vi som mennesker.
  3. Den er en forutsetning for demokrati
    – uten frie ytringer, ingen fri informasjon, ingen fri meningsdannelse og intet reelt grunnlag for demokrati, verken gjennom individers informerte stemmeavgivelse eller mulighet for deltakelse i samfunnsdebatten.

Ytringsfriheten er ikke absolutt

Det finnes flere lovfestede begrensninger i ytringsfriheten, som forbud mot å fremsette trusler, ærekrenkelser, privatlivskrenkelser, trakassering og grovt pornografiske, diskriminerende og hatefulle utsagn

Jeg forstår det slik at ytringsfrihetens punktum settes ved ytringer som krenker eller kan bidra til å krenke andres menneskerettigheter. Det kan også være til hjelp å huske at idéer og andre menneskelige forestillinger som penger og guder ikke kan lide, mens realiteter som mennesker, dyr og naturen kan lide.

Med internett og sosiale medier i våre hender, har veldig mange tilgang til å ytre seg, samt at vi skaper rom for andres ytringer. Det er imidlertid ikke alltid lett å vite hvor vi skal sette grenser og vite hva vi skal redigere bort eller la være å videreformidle. Jeg vil kort se på noen prinsipper i Vær varsom-plakaten og FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter angående disse problemstillingene og dilemmaene.

Medier og sosiale medier er organisert som bedrifter

Medier og sosiale medier er bedrifter, og med FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter (FNVP), er det forventet at ALLE bedrifter, skal sørge for å VITE om, ikke bare håpe og tro noe om, hvilken påvirkning de har på menneskerettighetene (MR), og søke å gjøre det de kan, selv om det er svært vanskelig, for å respektere menneskerettighetsstandarden. For å klare dette må vi gjøre undersøkelser og aktsomhetsvurderinger. Det innebærer å kommunisere med berørte sivilsamfunn, enkeltmennesker og interessenter, og å naturligvis ta klagere og varslere på alvor. Stater har plikt til å beskytte menneskerettighetene.

Kan det være at vi må ta tak i disse prinsippene for å få Facebook, Twitter og media etc. til å forstå og respektere menneskerettighetsstandarden enda bedre?

«MR Artikkel 19. (Ytringsfrihet)

Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.»

For eksempel Facebook og Twitter som bedrifter skal altså ikke kunne ha standarder som er dårligere enn menneskerettighetsstandarden.

Behov for å kjenne og fremme menneskerettighetsstandarden bedre

Er det ikke mulig og ønskelig at alle medier (som er bedrifter og som i tillegg har et viktig samfunnsoppdrag) styres etter menneskerettighetsprinsipper og at de gjør kontinuerlige aktsomhetsvurderinger for å kunne vite at det de skriver eller slipper til ikke kan bidra til krenkelse av menneskerettigheter?

Om de så slipper til tvilstilfeller, så kan de gjøre lesere oppmerksomme på hvordan de har gjort vurderingen og synliggjøre de overordnede prinsippene vi må huske på, respektere og beskytte. De gigantiske sosiale medie-aktørene og søkemotoren Google har etter min mening et spesielt stort ansvar og store muligheter til å både styrke eller svekke normen, kulturen og standarden menneskerettighetene er. Påvirkningskraften deres er sterk over store deler av verden.

Sterke og store normsettere har stort ansvar

Hva med pressens samfunnsoppdrag og ansvaret de selv har tatt for å blant annet ikke bidra til krenkelse av menneskerettighetene?

Mediebedriftene: «Pressen selv har i Vær Varsom-plakaten formulert samfunnsoppdraget slik:

  • Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk.
  • Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.
  • Pressen skal verne om ytringsfriheten, trykkefriheten og offentlighetsprinsippet. Den kan ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene.
  • Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold.
  • Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.»

Beskyttelse av enkeltmennesker og grupper mot overgrep og forsømmelser er etter mitt syn nært relatert til beskyttelse av menneskerettighetene, selv om det ikke står eksplisitt nevnt i denne siste setningen her.

Hva da når vi enkelte ganger for eksempel kan se at voksne forkjempere for omskjæring av guttebarn slippes til, mens barnets perspektiv, menneskerettigheter, medisinsk etikk og likeverdet vi alle skal ha som rettssubjekter utelates? Bør ikke mediene i det minste ha ansvar for å alltid opplyse om eller belyse slike saker ved å vise til og drøfte saken opp mot disse standardene eller prinsippene? Om mediene ikke gjør det til en vane, så svekkes nevnte prinsipper, standarder og normer, er jeg redd. Media har stor makt når det gjelder å sette, styrke og svekke normer og standarder. Media er naturligvis mangfoldig, og ganske umulig å uttale seg generelt om. Mange medier gjør mye bra, men kan også bli bedre på dette.

  •  
  •  
  •  
  •  
  •