Et nettverk

Kollektive forestillinger i og utenfor næringslivet

Bedrifter, nasjoner, myndigheter, penger og menneskerettigheter er menneskelige forestillinger. De er mer eller mindre kollektive forestillinger som alle eller flere av oss deler. Det samme er guder. Alle disse kan få oss til å samarbeide. Eller slåss.

Vi drives av historier

Politikere, profeter, presidenter, diktatorer, advokater og næringlivsledere, alle mulige slags roller mennesker skaper, får eller tar, er forestillinger. De er skapt av historiefortelling, og de mektigste er ofte historiefortellere på ulike vis.

Noen viser seg å kunne være svært destruktive og noen er mest konstruktive. Ingen er ufeilbarlige. Noen har omtanke for «alt og alle» i lang tid, noen er selektive og kortsiktige og har kun omtanke for få. Noen ser i stor grad tilbake og noen ser i stor grad fremover.

Vi kan ha ganske mange ulike drivere, og vi kan være enige eller uenige om noe, eksplisitt og omstendelig gjennomtenkt, eller implisitt og uten at vi vier det en bevisst tanke. Vi husker spesielt godt hvordan noen får oss til å føle oss. Vi er rasjonelle og emosjonelle. I et eller annet balanseforhold. I ulike situasjoner.

Kollektive forestillinger lar et stort antall fremmede samarbeide

Akkurat nå sitter jeg på en stol ved et bord, begge fra IKEA, og skriver dette ved hjelp av Apple-produkter. Ved siden av meg har jeg en globus vi har fått til jul, som er kjøpt på Bohus, og en lampe som er en replikasjon av en designerlampe, kjøpt på VOGA.com. Via streaming hører jeg på musikk som passer til aktiviteten, musikk på mange ulike språk, språk jeg ikke forstår, for da leter ikke hjernen så veldig etter å få med seg alt som synges.

Jeg kjenner ikke historiene til menneskene som laget alle disse produktene, fraktet dem til meg eller solgte dem. Vår felles forestilling av penger har fått samarbeidet i de mange produksjons- og leverandørkjeder som førte til at jeg sitter akkurat slik, til å fungere. Penger er en effektiv kollektiv forestilling som gjør at et stort antall mennesker kan samarbeide fleksibelt. Denne evnen til kollektiv forestilling er forklaringen på hvorfor mennesker styrer verden, mener Yuval Noah Harari.

Utviklingen i kommunikasjonsteknologi, språkforståelse, global handel og reiser gjør at utveksling av historier, idéer og kunnskap aldri hatt så gode kår før som nå, og noen kollektive forestillinger, som penger, deles av milliarder av oss. Ja, antagelig nesten alle.

Mangfoldet av menneskeres historier var nok større da de typisk ble utvekslet mellom mennesker som gjerne var samlet rundt et bål om kvelden, men spredningen av historiene og makten man kunne oppnå gjennom dem var nokså begrenset. Nå når omtrent halvparten av jordens befolkning har en smarttelefon med internett i hånden, har vi en enorm mulighet til å både bli fortalt og til å fortelle hverandre historier.

Så hva vil vi gjøre? Hvilke historier vil vi fortelle? Hvilke historier og forestillinger fenger mest? Vil vi samles og samarbeide om noen grunnleggende forestillinger og normer som vil balansere hvert individ sin trygghet og frihet godt? Eller vil vi fragmenteres og slåss? Kanskje begge deler? Se bare på hvordan og hvor raskt Daesh/IS rekrutterte medlemmer fra store deler av verden.

People over profit

Jeg håper at menneskerettigheter ikke har blitt brutt under utvinning av mineraler og materialer, produksjon, frakt og salg av alle varene jeg bruker når jeg skriver dette. Jeg håper, men vet det ikke. Det er sannsynlig at det kan ha skjedd. Jeg har ikke foretatt en forsvarlig undersøkelse før kjøp, og jeg kunne antagelig vanskelig gjøre det.

Jeg har hatt kunnskap nok til at jeg har anerkjent at det kan ha skjedd, men jeg har hatt mange unnskyldninger som knapphet på tid, penger og informasjon som gjør at jeg ikke har gjort nevneverdige grep for å kunne vite og ikke bare håpe. En forbruker kan gjøre noe, men vanskelig alt som skal til for å få vite helt sikkert om menneskerettigheter har blitt brutt i en lang kjede eller ikke. Men nå er vi med FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter kommet et steg videre til å ansvarliggjøre næringslivet og formingen av samarbeid som skal til.

Profitt som motivasjon og måling av profitt som indikator for suksess har vært eller er styrende for mange. Ellers hadde nok ikke åtte menn eid like store verdier til sammen som det halve verdens befolkning eier til sammen. Men, det eneste konstante er endring, og mennesker driver endringer ved å danne oss nye kollektive forestillinger og samarbeide etter dem.

Flere bunnlinjer

Når næringslivet i sterkere og sterkere grad blir ansvarliggjort eller tar ansvar for å respektere menneskerettigheter (og miljøet) enn vi har gjort gjennom de industrielle århundrene, så kan vi ikke forvente at det går knirkefritt eller over natten. Utviklingen har generelt sett vært i positiv og ansvarlig retning, men det er fremdeles nødvendig å gå mye lenger. Det er ikke bare å vri om en bryter for å oppnå nødvendige endringer, vi må rett og slett bli kjent med, forstå, bli enige om, ta på alvor, måle og belønne nye indikatorer for suksess, for eksempel vår evne til å respektere menneskerettigheter ved å bli gode på aktsomhetsvurderinger eller forsvarlige undersøkelser – Human Rights Due Diligence.

Vi må fortelle historier og bli enige om en ny kollektiv forestilling som bedre beskytter alle mennesker. Og miljøet. For vi er ikke mye til mennesker i et sykt miljø.

Deretter utvikle og mestre nye metoder, praksis, standard, norm og kultur.

Selskaper må ha følgende elementer på plass for å oppfylle FNs veiledende prinsipper:

1. En redegjørelse for deres forpliktelse til å respektere menneskerettighetene, integrert i hele organisasjonen.

2. Human Rights Due Diligence-prosesser / aktsomhetsvurderinger for å:

– Vurdere deres faktiske og potensielle negative virkninger på mennesker.
– I
ntegrere funn og iverksette tiltak for å hindre eller begrense mulige virkninger.
– S
pore selskapets påvirkninger.
– K
ommunisere om selskapets ulike påvirkninger.
– G
jennomføre tverrgående påvirkningsanalyser for alle interessenter / «rettighetsholdere».

3. Etablere effektive, (reelle, trygge og meningsfulle) klageordninger som eventuelle klagere kan henvende seg til dersom selskapet forårsaker eller bidrar til en negativ innvirkning på rettighetene til andre.

Fra Regjeringen:

«Ifølge OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper skal aktsomhetsvurderinger forstås som en prosess der selskap kan kartlegge, forebygge, begrense og gjøre rede for hvordan de håndterer eksisterende og potensielle negative konsekvenser av sin virksomhet.

Hva er en aktsomhetsvurdering?

Ifølge OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper, som ble oppdatert 25. mai 2011, skal aktsomhetsvurderinger forstås som en prosess der selskap kan kartlegge, forebygge, begrense og gjøre rede for hvordan de håndterer eksisterende og potensielle negative konsekvenser av sin virksomhet.

Aktsomhetsvurderinger bør være en integrert del av selskapets beslutningsprosesser og system for risikostyring. De bør innarbeides i bedriftens alminnelige systemer for risikostyring, forutsatt at de ikke avgrenses til å kartlegge og håndtere selskapets egen interne risiko.

Innhold og omfang av aktsomhetsvurderinger bør tilpasses:

  • størrelsen på foretaket/prosjektet
  • det generelle risikonivået
  • andre spesielle forhold knyttet til hvert enkelt prosjekt

Aktsomhetsvurderinger bør ta høyde for at risikoen knyttet til et prosjekt kan variere over tid.

Gjennomføring av aktsomhetsvurderinger

FNs rammeverk ”Protect, Respect and Remedy” og tilhørende retningslinjer (”Guiding Principles”) gir konkrete holdepunkter for gjennomføring av aktsomhetsvurderinger med hensyn til menneskerettigheter. Retningslinjene ble vedtatt av FNs menneskerettighetsråd i juni 2011.

De gjelder i utgangspunktet på menneskerettighetsområdet. OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper slår imidlertid fast at aktsomhetsvurderinger bør gjennomføres på alle områder knyttet til en bedrifts samfunnsansvar, herunder bl.a. miljø, arbeidstakerrelasjoner og arbeid mot korrupsjon. Punktene 1-4 under gjelder derfor også for aktsomhetsvurderinger på disse områdene.

De viktigste holdepunktene i retningslinjene er som følger:

1) Vurdere eksisterende og potensielle konsekvenser
Når bedrifter skal bedømme risikoen på menneskerettighetsområdet bør de kartlegge og vurdere alle eksisterende eller potensielle negative konsekvenser for menneskerettighetene som de kan være innblandet i. Dette kan enten være gjennom egen virksomhet eller som følge av forretningsforbindelser.

I denne prosessen bør bedriftene benytte seg av interne og/eller uavhengige eksterne menneskerettighetseksperter.

Bedriftene bør innlede meningsfylte konsultasjoner med grupper som kan bli berørt, samt andre aktuelle parter, alt etter virksomhetens størrelse, art og kontekst.

2) Innarbeide resultatene i bedriftens virksomhet
Når bedrifter skal forebygge og begrense negative konsekvenser på menneskerettighetsområdet, bør bedriftene innarbeide resultatene av konsekvensanalysene i relevante interne funksjoner og prosesser – og iverksette nødvendige tiltak.

Effektiv innarbeiding forutsetter at ansvaret for å håndtere slike konsekvenser legges på et riktig nivå i bedriften, og at interne beslutnings-, bevilgnings- og tilsynsprosesser åpner for effektiv håndtering av slike konsekvenser. Nødvendige tiltak vil variere avhengig av om bedriften er årsak til eller medvirker til en negativ konsekvens, eller om den er innblandet gjennom en forretningsforbindelse.

Nødvendige tiltak vil også variere avhengig av hvilken påvirkningskraft bedriften har på håndteringen av negative konsekvenser.

3) Overvåke bedriftens prestasjoner
Bedrifter må følge med på om deres egne tiltak er effektive for å kontrollere at de negative konsekvensene på menneskerettighetsområdet faktisk blir utbedret. Denne overvåkingen bør bygge på egnede kvalitative og kvantitative indikatorer, og den bør dra nytte av tilbakemeldinger fra både interne og eksterne kilder, herunder berørte parter.

4) Rapportere om hvordan konsekvensene håndteres
Når bedrifter skal gjøre rede for hvordan de håndterer konsekvensene av egen virksomhet på menneskerettighetsområdet, må de være forberedt på å rapportere dette eksternt, særlig når problemstillinger tas opp av eller på vegne av berørte parter. Rapporteringen bør ha en form og en hyppighet som gjenspeiler konsekvensene av bedriftens virksomhet på menneskerettighetsområdet, og som passer for målgruppen.

Rapporteringen bør gi tilstrekkelige opplysninger til at det kan fastslås om bedriften har reagert tilfredsstillende, og at dette ikke medfører risiko for berørte parter og medarbeidere. Det bør tas hensyn til legitime krav til forretningsmessig fortrolighet.»

FNs veiledende prinispper er altså vist til og «bygget inn» i OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper, som også er inneholder omfattende retningslinjer på andre områder.

Retningslinjene er ikke bindende, men anbefalinger fra myndigheter som selskaper kan eller bør følge.

Dette er ganske «myk lov». Det kan godt hende den utvikler seg til «hardere lov», det etterspørres av næringslivet som tar dette på alvor. Stoda i dag er at bedrifter i har ansvar for å ta fatt på oppgaven med å bli i stand til å vite om vi respekterer menneskerettigheter eller ikke, og stanse, dempe, korrigere og forbedre om nødvendig. Denne forestillingen er reell, men hvor kollektiv er den i dag? Eller om fem år?

Suksess i rettferdig og ansvarlig utvikling som verner mennesker, dyr, natur, miljø og planet er opp til oss, og avhenger av historiene vi tror på og forteller hverandre. Jeg håper vi vil ha vilje og evne til å forestille oss rettferdighet, likeverd og fremtidsorientert ansvarlighet over brutalitet og utnyttelse. Da trenger vi å skape ekte og troverdige historier som hjelper oss å samarbeide for å finne løsningene vi trenger.

  •  
  •  
  •  
  •  
  •