Mummimammas metode. Hvordan bruker du blikket ditt?

Hver gang du blir møtt med varmt blikk, kommer formen din mer og mer til syne.

Eirik Hørthe

Blikkene våre er spekket med infomasjon. Vi kommuniserer noe også når blikk uteblir. Kalde, likegyldige eller avvisende blikk er de blikkene vi gjerne er aller mest vare for. Vi vet jo at vi er nokså avhengige av å tilhøre ett eller flere felleskap for å overleve. Barn er spesielt sårbare. Og selv som voksne trenger vi varme blikk. «Blikking» er for eksempel en sterk markering som fikk stor oppmerksomhet en periode.

I dag kommuniserer veldig mange av oss daglig med mange uten blikkontakt – digitalt – i såkalte sosiale medier, på e-post eller via andre kanaler. Vi opplever andres anerkjennelse eller mangel på anerkjennelse i det vi enten får en tommel opp, et hjerte, et gråtefjes, et sinnafjes, en kommentar, en deling eller om vi blir møtt med total stillhet – eller kanskje taus beundring. Majoriteten av de du har vunnet oppmerksomhet fra og kommunisert noe til vil ofte ikke legge igjen spor av at de «var der» eller hva de syntes om budskapet ditt.

Disse «blikkene» eller mangelen på dem er det kanskje enda vanskeligere å tolke riktig enn de ekte blikkene vi får eller ikke får. Vår «synlighet» eller «usynlighet» blir åpenbar og målbar ikke bare for en selv, men for et stort publikum. Et publikum som gjerne består av en miks av nær og fjern familie, venner, barndomsvenner, kollegaer, tidligere kollegaer, barnas venners foreldre og ukjente.

Ingen har kapasitet til å se eller «se» alle. Men alle har mulighet til å se andre med et vennlig blikk innimellom. Alle har mulighet til å velge å være vennlig mot andre og sette pris på andre selv om du ikke er enig med dem i alt eller liker alt de gjør og står for.

I hvilken grad bruker vi sosiale medier sosialt og i hvilken grad bruker vi sosiale medier antisosialt? Hvorfor er det av og til så vanskelig å vise at man setter pris på andre? Hvorfor drikker Jeppe? Hvorfor sliter så mange med ensomhet, følelser av verdiløshet, meningsløshet og selvmordstanker nå når vi alle kan kommunisere så lett gjennom såkalte sosiale medier? Bidrar jeg og du til at andre føler at de viskes ut? «Dere vet jo at folk lett kan bli usynlig hvis man skremmer dem ofte nok», sa Tootikki (Jansson & Malmström, 1994, s. 82).

Ingen er perfekte. Enkelte som uttaler seg mot ekskludering og mobbing, kan neste dag ekskludere og mobbe. Jeg som brenner for menneskerettigheter lar mitt kritiske blikk sveipe rundt, og maser stadig om at vi må ta ansvaret og pliktene våre på alvor for å muliggjøre frihet og trygghet for alle.

Jeg har ofte et kritisk blikk. Spesielt mot de som har et kritisk blikk og deltar aktivt i ordskiftet selv, eller har stor makt og påvirkningskraft.

Jeg mener godt. Og tror vi kan lykkes med rettigheter og rettferdighet for alle.

Likevel er jeg usikker på om jeg lykkes med å kommunisere det.

Enkelte vil insistere på at mitt engasjement for at alle barn skal få det samme vernet mot omskjæring ikke kommer av min forståelse av universelle menneskerettigheter, barnekonvensjonen, medisinsk etikk, likhet for loven, anatomi og kunnskap om risiko ved kirurgi, anestesti, traumer og komplikasjoner på kort og lang sikt, men av hat mot jøder.

Enkelte vil insistere på at mitt engasjement for palestinernes rettigheter ikke kommer av min forståelse av folkeretten, menneskerettigheter, likeverd, sekularisme, moderne rettsprinsipper og et velfungerende demokrati, men av hat mot jøder.

Enkelte insisterer på å ikke stole på at universelle menneskerettigheter, sekularisme, likeverd og folkeretten nettopp kan beskytte alle mennesker likt, og naturligvis også menneskene jøder. Imens ser vi at disse idéene blant annet svikter palestinere og isralere som kjemper for dem. Det kan være lett å bli pessimistisk misantrop.

Enkelte er selektive på hvilken urett de reagerer på. Noe av det jeg lærte om det grusomme folkemordet holocaust og andre folkemord, er at vi nettopp ikke skal være selektive og likegyldige. Vi skal aldri krenke noen sitt menneskeverd. Brutalitet er ut. Vi må ikke sove. Vi vet hvilke uhyrligheter vi mennesker er i stand til å utføre. Milgram-eksperimentet viste oss noe om hvordan de fleste av oss er tilbøyelige til å lyde autoritetsfigurer som ber oss om å gjøre noe viktig for en god sak, selv om det innebærer at vi gjør andre vondt eller til og med dreper dem.

Usynliggjøring har konsekvenser. Humaniser alle. Alltid. Vi er generelt ikke uforanderlige gode eller onde. Det er slike tankesett som nettopp kan gjøre oss farlige for hverandre.

Vi er foranderlige, unike mennesker med det samme menneskeverd. Det er på et slikt taneksett vi kan bygge mange små og store fellesskap som er sunne og gode for alle.

Arbeid med og for menneskerettigheter krever nettopp at man skal strebe etter å se alle andre, og aktivt oppdage og kartlegge risikoer mot mennesker. Vi skal sørge for at vi sammen alle sammen skal se hverandre med ekte varme blikk som lar formen vår som (akk så evig ufullkomne) mennesker med ukrenkelige menneskerettigheter komme til syne. Ukrenkelige menneskerettigheter er kun en idé og ikke en del av oss. Men den er skapt for å likeverdig beskytte oss mennesker uansett hvem vi er. Menneskerettighetstandarden er en standard vi alle har ansvar for å ta på alvor. Den er intet verdt om vi ikke tror på og praktiserer den. Den er ikke forbeholdt oss som tror på den.

Ingen kan se eller redde alle i morgen, men vi kan alle gjøre noe hver dag. Blikket vårt påvirker. Bruk det godt. Og når du må bruke det kritisk, bruk det varmt og konstruktivt. Vi må ikke se bort når berørte klagere eller varslere tar kontakt. Vi har ansvar for eller plikt til å oppfylle den tredje pilaren i FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter og etablere en kjent, trygg og effektiv adgang til å klage og varsle.