Om farer og smittefare ved smitteanalogier om fordommer og hat

Også publisert på Utrop.

Ervin Kohn i Antirasistisk senter har brukt en analogi om antisemittisme som et virus som gjør samfunn syke. Han viste videre med rette til hvor potensielt farlig det er å bruke retorikk som assosierer mennesker og grupper, som for eksempel jøder under nazismen, med dyr vi som regel anser som skadedyr, som rotter og kakerlakker, og hvordan det som startet med slike ord endte i et grusomt og brutalt folkemord.

Jeg ønsker å uttrykke bekymring om hans bruk av virus som analogi da virus faktisk er det som rotter og kakerlakker nettopp blir fryktet for å spre og skade mennesker med. Rotter og kakerlakker er først og fremst skadelige for oss som smittebærere av nettopp skadelige virus (og bakterier).

Virus er også noe som kan ramme hvem som helst vilkårlig og umerkelig, i motsetning til det fordommer og hat er, som er følelser og tanker som vi kan og bør være bevisste. Vi må og kan beskytte oss mot både farlige virus og hatefulle fordommer, men det blir på ganske ulike måter. Vi kan ruste oss mot mange sykdommer med et enkelt sprøytestikk med en vaksine, og ved å rutinemessig vaske hendene før vi spiser. Men fordommer og hat mot mennesker og grupper må vi bygge motstandskraft mot med vår vilje og evne til å beskytte og respektere alle mennesker likeverdig.

Bekymringen min ble styrket da Kjetil Rolness utpekte en stor og mangfoldig gruppe – muslimer – som smittekilden. De som ikke er Minerva-abonnenter får knapt lest mer enn overskriften og ingressen som lyder: «Se opp for virus! Men ikke nevn smittekilden. Jødenes fremste talsmann i Norge advarer igjen mot antisemittismens «virus» – uten å få seg til å si hvor jødehatet har mest næring i dagens Norge.», noe som er uheldig.

Aftenposten sin journalist Ingeborg Senneseth brakte analogiene til virus og sykdom videre: «For å fortsette Kohns og Rolness’ sykdomsanalogier: Fordommer er en parasitt, stadig på jakt etter nye vertskropper.» Overskriften hennes var «Antisemittisme i muslimske miljøer er et problem. Og det må snakkes om.» At noen skal begynne å assosiere muslimer med smittebærere av hatefulle virus og parasitter i «biologisk forstand», tror jeg ikke. Men at det spilles uheldig på assosiasjoner som kan skape mistenksomhet og avsky mot muslimer, det er jeg bekymret for. Og vi må snakke om dette. Vi må snakke godt om dette. Og da mener jeg at smitteanalogiene er et bekymringsfullt feilspor.

Yuval Noah Harari forklarer her hvordan mennsker har funnet ut hvordan man kan «hijacke» eller manipulere menneskers evolusjonært utviklede avsky- og fryktfølelser.

Dessverre er det mange som forteller historier der de vil sortere mennesker etter snevre kriterier og merkelapper, og dehumaniserer og demoniserer. Hat, urett og brutalitet mot jøder, muslimer, og andre blir begått. Mennesker skal være likeverdige mennesker uansett hvilken gruppe vi tilhører, og vi må alle ta ansvar for å ikke spre fordommer om grupper. Vi må prøve å «smitte» hverandre med samlende og tillitsskapende tanker og ideer fremfor splittende og mistenkeliggjørende tanker. Vi må tro på og beskytte rettsprinsipper som sikrer likeverd og ikke dømmer noen uriktig. Vi skal naturligvis motsi fordommer og hat som dehumaniserer og demoniserer andre. Vi skal varsle om urett og farer som rammer alle som rammes. Men vi må velge ord og analogier med omhu. Vi trenger bred samling om menneskerettighetsstandarden, ikke snever tribalisme som splitter oss.

Vi sosiale mennesker som er så avhengige av hverandre kan lett bli følende i dette mønsteret. Hvem må vi passe oss for? Hvor passer vi inn? Er det noen som ser verdi og relevans i meg? Det er ganske uforståelig å tenke på at omtale av mennesker som rotter eller kakerlakker har samlet mange mennesker til å begå eller akseptere uhyrlige forbrytelser mot sine medmennesker. Men det har skjedd flere ganger, skjer med mennesker i verden i dag, og kan skje igjen. I Norge har Breivik og Manshaus tatt liv fordi de vil «rense samfunnet» for noen grupper av mennesker.

Vi må også huske på at det er helt vanlig at folk maksimalt husker tre budskap av noe vi har sagt eller skrevet. Eller at mange kun leser overskrifter. Folk leser og husker sjelden statistikk detaljert. Det er krevende å forstå de ulike måter noe kan tolkes på i alt fra spørsmålsformulering til oppsett av svaralternativer og definisjoner av og sammenligninger mellom grupper. Folk husker først og fremst følelsene noen får dem til å føle.

Virus og smittebærere er noe vi ofte og naturlig med rette «avskyr» sterkt og «automatisk». Vi kan for eksempel lett få brekningsfornemmelser om vi ser en katt spise en rotte, eller en gris spise avføring, kanskje uten å tenke nevneverdig over de skadelige bakteriene som kan finnes i det de spiser. Vi har lært oss å avsky og holde avstand til rotter og avføring før vi kjente til bakterier eller virus eksistens.

Vi må også huske på at for eksempel nazismen ikke vokste frem først og fremst på hat og brutalitet mot noen grupper, men fordi den fremsto som vakker for mange av menneskene den valgte seg ut, appellerte til og «tjente». Vi må passe på at vi ikke lar oss smigre av noen som gjør andre grov urett. Vi må verne menneskeverd og likeverd, og det gjør vi vanskelig ved å gjøre det populært bruke smitteanaologier i omtale av andre, eller ved å utpeke én gruppe som smittekilde for en type hat som finnes hos mennesker i mange ulike grupper, og som fremfor alt har utspilt seg i all sin uhyrlighet for noen få generasjoner siden, utført av en helt annen gruppe. Antisemittisme er et kollektivt problem, og det krever at vi også adresserer det slik, som Pamir Ehsas skriver.

Yuval Noah Harari er veldig god på å belyse dette:

Fascisme får folk til å se seg selv som noen som tilhører noe av det vakreste i verden.

Ellers oppsummerer dette innlegget debatten og problemstillinger godt.

PS. Fra min barndom på 80-/90-tallet har jeg erfart hvordan flere følte det da det ble utbrudd av lus på skolen, og i alle fall «bygdesnakket» utpekte en nyankommen familie fra et annet norsk sted som smittekilden. Eller hvordan det ble snakket om at nyankomne tamiler kunne være uvaksinerte, og at det kunne være lurt å holde litt avstand til dem – i alle fall den første tiden. Jeg husker godt hvordan jeg undret meg over dette og følte med de nyankomne. Jeg var ikke jevnaldring med noen av dem, så de forble perifere for meg av den grunn. Men jeg oppfattet at slike fordommer skapte en stor terskel for å bli kjent med de nyankomne. Det hadde blitt skapt redsel for smitte fra dem.

(Senere fikk vi en tamilsk gutt i klassen på barneskolen, og jeg opplevde det som at han ble inkludert godt og umiddelbart i vår klasse som spilte fotall i de fleste friminutt. Det eneste «rare» ved ham syntes vi var at han ikke likte brus, men drakk juice på skoleavslutninger, og at han ristet på hodet der vi ville nikket på hodet. Men vi forstod på øynene og smilet hans at han mente ja selv om vi kunne misforstå hoderistingen som nei. Vi misforsto ham rett og han oss).