Look over the wall.

Selskapers ansvar for å respektere menneskerettighetene

Det er enighet om at bedrifter har ansvar for å respektere menneskerettighetene. Men merk deg at selskaper kun har ansvar for å respektere, og ikke plikt til å beskytte menneskerettighetene. Plikten til å beskytte menneskerettighetene er det stater som har, og stater skal gripe inn om noen, naturligvis også bedrifter, bryter menneskerettigheter.

Hvert individ har rett til å nyte menneskerettighetene uten diskriminering, og alle menneskerettighetene er sammenhengende, gjensidige og udelelige. Bedrifter har ansvar for å respektere menneskerettigheter selv om stater svikter sin plikt til å beskytte dem. Alt henger sammen. Men ansvar kan nok lett pulveriseres.

Å gjøre det rette er rett – men er det lønnsomt?

FNs veiledende prinsipper er nok nokså myke. Det er ikke så sterke «tenner» i forventninger som det er i lover som raskt kan bite fra seg om de overtredes. Men selv om det kan være liten sannsynlighet for dom og straff ved at en bedrift indirekte eller direkte svikter sitt ansvar for å respektere menneskerettigheter, kan bedrifter redusere betydelig risiko og vinne fordeler og lønnsomhet ved at de lykkes med å forhindre, dempe og stanse menneskerettighetsbrudd.

Viljen til å gjøre det rette er ikke alltid til stede selv om evnen er det, men ressurssterke, mektige selskaper blir også oftere ettergått i sømmene, og vil nødig ta risiko på tap i prosduksjon, salg, markedsandeler, omdømme eller merkevare.

Om man synder i ett marked kan man straffes med å tape (i) et annet, eller tape nøkkelmedarbeidere, investorer, avtaler og/eller kunder. Det koster ofte mye mer å rydde opp etter brudd på menneskerettigheter enn å gjøre Human Rights Due Diligence, forsvarlige undersøkelser for å redusere risiko for mennesker, fra start.

Ansvaret strekker seg et godt stykke ut over egne operasjoner

Bedrifter skal ikke bare søke å forebygge eller redusere sine egne uheldige aktiviteter, men også eventuelle uheldige aktiviteter foretatt av deres forretningsforbindelser. Det må undersøkes om leverandører, underleverandører, kunder eller andre samarbeidspartnere og forbindelser bryter eller kan tenkes å potensielt bryte menneskerettigheter.

Risiko for mennesker står i sentrum.

Det hjelper ikke å tro og håpe. Nå har næringslivet fått større ansvar for å vite. Norges nasjonale handlingsplan for oppfølging av FNs veiledende prinsipper er utviklet og utgitt av Utenriksdepartementet i 2015 for å bidra til å gjøre det enklere for næringslivet å ta i bruk FNs veiledende prinsipper.

Størst forventning til store og ressurssterke selskaper

Anbefalingene i FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter gjelder for alle bedrifter, store som små, men forventningene er høyere til ressurssterke selskaper som har høyere evne til å påvirke enn det små aktører med knappe ressurser har. «Den som er veldig sterk, må også være veldig snill», sa Pippi Langstrømpe da tyvene ville stjele gullpengene hennes.

Ressurssterke selskaper kan (også urettmessig, hardt og alene) få kritikk rettet mot seg selv om de ikke er den direkte synderen. Klagers sjanse for å oppnå oppmerksomhet, endring og kompensasjon er større når det er selskaper med sterke merkevarer, viktig omdømme og rikelig med penger som adresseres, enn om kritikken rettes mot et mindre, useriøst selskap, et korrupt militærregime eller lignende.

Utvikling og vedtak av prinsippene

Professor John Ruggie ble i 2005 utnevnt som FNs generalsekretærs spesialrepresentant med mandat om å identifisere og klargjøre standarder for ansvaret bedrifter har med hensyn til beskyttelse av menneskerettigheter.

I 2008 la han frem rammeverket for næringsliv og menneskerettigheter. I 2011 ble rammeverket vedtatt av FNs Menneskerettighetsråd som er direkte underlagt FNs generalforsamling og er FNs øverste organ i menneskerettighetsspørsmål.

Rammeverket hviler på tre søyler og omfatter 31 veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter. 14 av dem retter seg direkte til næringslivet.

De tre søylene

1. Protect / beskytt: Statenes forpliktelse til å sikre menneskerettighetene gjennom nasjonal lovgivning og til å beskytte mot overgrep innenfor statenes egen jurisdiksjon, herunder fra tredjeparter som næringslivet.

2. Respect / respekter: Forventningen om at næringslivet respekterer menneskerettighetene, utover å følge lover og regler i landet de opererer i, og foretar aktsomhetsvurderinger for å etterleve dette ansvaret.

3. Remedy / Skap tilgang til effektive klageordninger: Statenes forpliktelse til å sørge for at det finnes adgang til ulike former for rettslige eller ikke-rettslige klage- og erstatningsmekanismer og oppfordring til næringslivet om å delta i eller selv etablere og tilgjengeliggjøre ikke-rettslige klageordninger for parter som er berørt av deres virksomhet.

Prinsippene hviler på to kjerneelementer:

1. En offentlig forpliktelse til å respektere menneskerettighetene, godkjent av toppledelsen, og som dekker all forretningsvirksomhet.

2. En prosess for due diligence, altså forsvarlige undersøkelser, for å identifisere, forebygge, redusere og redegjøre for hvordan bedriften kan påvirke eller påvirker beskyttelse av menneskerettighetene.

Retningslinjene til Due Diligence, forsvarlige undersøkelser, er foreslått som en tilnærming med fem trinn:

1. Identifisere og vurdere faktiske og potensielle menneskerettighetspåvirkninger.

2. Rådføre seg med berørte grupper og relevante interessenter.

3. Integrere konsekvensanalysefunnene i forhold til relevante interne funksjoner og prosesser.

4. Forebygge eller redusere potensielle negative virkninger og ta del i opprydding hvis brudd allerede har skjedd.

5. Spore svar og kommunisere hvordan virkninger identifiseres og adresseres.

Forsvarlige undersøkelser må iverksettes tidlig og arbeides med kontinuerlig

Due Diligence, forsvarlige undersøkelser eller aktsomhetsvurderinger for forebygging for beskyttelse av menneskerettigheter, bør startes tidlig i planleggingsfaser av operasjoner og arbeides kontinuerlig med utover egne operasjoner.

«Det sveiv meg ikkje» er et fint uttrykk jeg kjenner fra Øygarden. Med innføring av en nødvendig styrket rådende norm og standard må vi lære måter å arbeide på og skape kultur, aktivitet og system for at vi skal slippe å si at noe ikke «sveiv» oss. Vi må være i forkant, årvåkne og undersøkende for å redusere risiko for menneskerettighetsbrudd.

  •  
  •  
  •  
  •  
  •