Stater har plikt til å beskytte menneskerettigheter

Stater plikter å beskytte menneskerettighetene, og brudd på menneskerettighetene er å anse som brudd på folkeretten, også kjent som internasjonal lov. Menneskerettighetene er nedfelt i internasjonale konvensjoner og sedvanerett som binder statene.

Menneskerettigheter er grunnleggende rettigheter som tilkommer alle uavhengig av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, eiendom, fødsel eller andre forhold.

Stater skal unnlate å bryte menneskerettighetene selv, samt sikre at de respekteres i samspill mellom private parter innenfor deres jurisdiksjon.

Hva er en stat? Hva må en stat ha?

  1. Et definert landterritorium.
  2. En befolkning som er stor nok til at det går an å holde en økonomi og et samfunn i gang, samt at staten må kunne overholde internasjonale forpliktelser.
  3. Et indre selvstyre, en regjering eller statsstyre.
  4. Formell uavhengighet fra andre stater.

Folkeretten – spillereglene for verden

Etter verdenskrigene på 1900-tallet gikk 51 stater sammen om å opprette internasjonale organisasjoner for å videreutvikle og håndheve folkeretten, for å arbeide for internasjonal fred og sikkerhet, og for å utvikle vennskapelige relasjoner mellom stater.
Den viktigste av organisasjonene er De forente nasjoner (FN). FN fungerer både som en arena der folkerett blir laget, og som en aktør som passer på at folkeretten følges. Den viktigste avtalen i folkeretten er FNs grunnlov, FN-pakten, en internasjonal traktat som er reglene og prinsippene for styringen av FN.

FN-pakten beskriver de grunnleggende reglene i folkeretten:

  • Alle konflikter skal løses på fredelig vis.
  • Ingen stater har lov til å bruke makt mot andre stater.
  • Ingen – verken FN eller FNs medlemsstater – har lov til å blande seg inn i andre lands interne anliggender (suverenitetsprinsippet).
  • FNs sikkerhetsråd kan tillate maktbruk hvis de mener at internasjonal fred og sikkerhet er truet.
  • Alle stater må oppfylle menneskerettighetene.

Folkeretten kan grovt deles inn i følgende to kategorier:

  1. Internasjonale avtaler som statene inngår seg imellom og forplikter seg til å følge, ofte kalt traktater eller konvensjoner.
  2. Sedvanerett er handlinger stater har praktisert som gjeldende rett, og kan forstås som uskrevne regler.

Sedvanerett gjelder for alle land, selv land som ikke har skrevet under på noen avtale.

Sedvane går ut på at en regel blir praktisert av så mange stater at de aller fleste er enige om at det er sånn det skal være. Forbud mot tortur, angrep på andre land og påbud om å behandle fanger humant er sedvaneregler.

Men…

Frivillighetsprinsippet er en svakhet. Det finnes ikke en overnasjonal lovgivende forsamling eller et overnasjonalt verdenspoliti som passer på at reglene i folkeretten blir fulgt.

På grunn av suverenitetsprinsippet blir mye opp til statene selv. FNs sikkerhetsråd er det eneste organet i verden som kan gjøre unntak fra suverenitetsprinsippet. FNs Sikkerhetsråd kan fatte bindende vedtak som FNs medlemsland må følge.

Hva med krig? Er det forbudt å krige?

Krig er i utgangspunktet forbudt, med to unntak:

  1. I selvforsvar.
  2. Med tillatelse fra FNs sikkerhetsråd.

Det er regler for krigføring, og de er i hovedsak delt inn i to grupper:

  1. Haag-konvensjonene lager regler for de stridende. Disse reglene er først og fremst militære.
  2. Genéve-konvensjonene lager regler for å beskytte ofrene for krigen. Disse reglene er først og fremst humanitære.

Individet og staten

Det er hovedsakelig stater som kan dømmes i folkeretten, og i hovedsak for brudd på menneskerettighetene i stor skala, som folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og aggressive angrep på andre staters suverenitet.  Etter at Den internasjonale straffedomstolen (ICC) ble opprettet i 2002, har det også blitt mulig for en folkerettslig domstol å straffeforfølge enkeltpersoner dersom de har begått alvorlige forbrytelser. Et enkeltmenneske kan reise sak mot en stat for brudd på menneskerettighetene.

Implementering pågår

FN-systemet har sørget for å løse mange konflikter og har beskyttet mange mennesker, men FN-systemet har ikke sørget for å løse all menneskeskapt urettferdighet eller å sikre alle mennesker beskyttelse av deres menneskerettigheter. Enda bedre samarbeid mellom myndigheter, næringsliv, sivilsamfunn og menneskerettighetsbeskyttere trengs, selv om stater har plikt til å beskytte menneskerettigheter.

Styrket lagspill

FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter gjør – eller skal gjøre – det enklere for næringslivet å stille krav til respekt for menneskerettigheter, for mennesker til å stille krav til næringslivet og for stater til å stille krav til næringslivet.

Næringslivet har ansvar for respektere menneskerettighetene, og kan ha en betydelig påvirkningskraft. Bedrifter kan også lettere få tilgang til områder der menneskerettighetsaktivister eller journalister sliter med å få reell, fri tilgang fra stater uten evne og vilje til å oppfylle sin plikt til å beskytte menneskerettighetene. Men næringslivet skal absolutt ikke søke å «overta» statenes makt og plikter.

Hovedkilde for tematikk i dette blogginnlegget er FN.no.

  •  
  •  
  •  
  •  
  •