Størst av alt er frykten for å være irrelevant?

Her kommer et kort og røft notat jeg skrev mens jeg lyttet til strømming av #WEF18, World Economic Forum i Davos, sesjonen kalt «Putting Jobs Out of Work».

Etter hvert som arbeidets art endrer seg raskt, hvilken fremtidig rolle vil sysselsetting spille med hensyn til fellesskapets identitet, personlig levebrød og samfunnsmessig hensikt?

– med Dominic Barton, Mary Flanagan, Yuval Noah Harari, Arlie Russell Hochschild, C. Vijayakumar og Andy Serwer.

Før jeg løst og løpende noterer og kommenterer fra debatten, vil jeg minne om første ledd i artikkel 23 i Menneskerettighetserklæringen: Enhver har rett til arbeid, til fritt valg av yrke, til rettferdige og gode arbeidsforhold og til beskyttelse mot arbeidsløshet.

Å endre og utvikle tankesett
Arlie Russell Hocschild, forfatter og professor i sosiologi ved universitetet i Berkley i California, starter med å beskrive hvordan hun i fem år flyttet ut av «boblen» sin ved universitetet og ble en del av en annen «boble», et samfunn av fattige, hvite arbeidere og i høy grad evangikalske amerikanere i Louisiana, som viste seg å støtte Trump.

I bagasjen hadde Hocschild med seg et spørsmål om hvorfor disse menneskene som koster staten mer enn de bidrar med i inntekter til staten, misliker staten. Men det var hennes spørsmål. Det var ikke det spørsmålet som var viktig for menneskene i dette samfunnet. Det som var viktig for dem var «den dype historien», en i høy grad emosjonell fremfor faktabasert og moralsk historie. Deres dype historie eller opplevelse er de har blitt oversett. De har blitt oversett og har utviklet en angst for å ende opp i en situasjon lik det amerikanere med afrikanske røtter har blitt utsatt for i USA.

Amerikanske drømmer og mareritt
Den amerikanske drømmen er en sterk forestilling for denne gruppen. Den er en forestilling de fremdeles har store forventninger til. Men mens den amerikanske drømmen deres ikke går i oppfyllelse, men heller gnager dem som et mareritt, har mennesker med forfedre som var slaver eller som selv var flyktninger, migranter og «til og med» kvinner, seilt opp og fått bedre og bedre muligheter. En del av dem lykkes godt også, og når disse gruppenes «amerikanske drøm» går i oppfyllelse, blir det lagt merke til. Suksessen deres blir både feiret og hatet.

Alle trenger anerkjennelse og verdsettelse
Trump såg disse menneskene, og de kjente at han anerkjente dem. De liker ikke alt ved ham, men han såg dem når ingen andre hadde gjort det på lenge. Det er viktig at vi snakker om dette, og denne gruppen ønsker også å snakke om det, forteller Hocschild.

Størst av alt er frykten for å være irrelevant
Yuval Noah Harari, forfatter og professor i historie ved det hebraiske universitet i Jerusalem, svarer Hocschild og påpeker at disse menneskene har en større frykt enn frykten for å bli utnyttet. Frykten for å være irrelevante er større. Tradisjonelt sett har nemlig arbeidsløse blitt utnyttet. Da hadde de likevel noe makt. Tankesettet var at «vi blir utnyttet, og det er galt, men vi er nyttige. Hvem skal gjøre jobben om de skyter oss? De kan ikke kvitte seg med oss.» Men nå, når vi er irrelevante – hva da?

Harari tror nye jobber vil skapes, men vil vi, hver enkelt, lykkes med å omstille oss? Kan det hende at vi må endre oss og gjenoppfinne oss selv omtrent hvert tiende år? En eneste stor revolusjon med påfølgende kaos som vil falle inn i orden igjen, er ikke forventet, men en serie store disrupsjoner og endringer er, spår Harari. Og dette fremkaller usikkerhet, angst og frykt.

Hvem er vi?
Talerne i denne sesjonen blir presentert som vanlig er, med henvisning til hva de arbeider med, hva de kan mye om, dels om hvor de geografisk, og derigjennom kulturelt, holder til. De ble ikke introdusert ved en biologisk beskrivelse, for eksempel, eller ved å fortelle noe om deres familieforhold og ulønnede oppgaver i livet. De blir introdusert på mest mulig relevante vis, slik vi velger å prioriterer relevans i denne sammenheng, ut fra vår vurdering av deres arbeid og nytteverdi. Det er ærefullt.

Vi er veldig opptatt av hvilket arbeid vi og andre gjør, og å ikke gjøre noe målbart, formelt organisert og (godt) lønnet arbeid kan oppleves eller sees som skamfullt.

Arbeid er en menneskerett
Både organiserte arbeidsforhold og menneskerettigheter er naturligvis noe vi forestiller oss. Og vi kan ha ganske ulike forestillinger og assosiasjoner til dem. Forestillingene vår om vårt arbeid og vår nytteverdi i samfunnet vil nok alltid være i endring, slik som det meste er i endring.

I dag blir sekstimersdagen, delingsøkonomi og borgerlønn heftig debattert. Outsourcing og globalisering også. Mange må endre og gjenoppfinne ikke bare egne arbeidsoppgaver og egen kompetanse, og kollektivt må vi også tilpasse arbeidslivet og hvordan vi organiserer arbeidsoppgaver i samfunnene våre. Mye arbeid er faktisk ulønnet og mer eller mindre frivillig innsats.

Selv om digitalisering endrer samfunnet, må vi passe oss så vi ikke ser hverandre som enten «null» eller «enere» på jorden. Vi må organisere oss godt så alle menneskers rettigheter beskyttes og respekteres, også retten til arbeid i rettferdige former og omfang.

Obs! Dette er mitt røffe notat der jeg har prioritert, oversatt og tilført egne tanker til en del av sesjonen med Cann og Harari. Vær en kritisk leser. Det kan hende jeg har misforstått eller utelatt viktige poenger, at viktige nyanser har gått tapt, eller at jeg ikke yter deres uttalelser rettferdighet. Jeg håper likevel at dette notatet er nyttig og et bidrag til samarbeid om utfordringer og muligheter vi har når det kommer til å forme fremtiden godt for alle.

 
  • 7
  •  
  •  
  •  
  •  
    7
    Shares