Mer arbeid slik vi kjente det er ikke løsningen for fremtiden

Erna Solberg svinger pisken og truer de som arbeider med at de må arbeide lengre arbeidsuker – 43 timer – fordi hun mener mange arbeidsledige ikke vil eller kan(?) arbeide. Dette utspillet kan skape stigmatisering av arbeidsledige og splittelse mellom arbeidende og arbeidsledige. Det truer velferdsstaten, det.

Statsministeren utelater også at de rikeste har fått mer av hennes regjering på bekostning av andre som har lite. Burde hun ikke heller etterspørre skapningsgraden av nye arbeidsplasser fra de rike som hun har innfridd skatteletter til? Åtte menn eier like store verdier som det halve verdens befolkning gjør til sammen. Slikt er ikke verken rettferdig eller å stimulerende for innovasjon og nyskaping. Denne trenden må stanses og snus.

I disse dager gjør maskiner stadig flere arbeidstakere irrelevante i arbeid. Vi må se fremover, være realistiske og ta vare på felleskapet, menneskeverdet og planeten vår. Hva gjør vi når den store yrkesgruppen transportarbeidere blir erstattet av rimeligere, mer effektive og tryggere selvkjørende biler, lastebiler og skip? Har du sett robotene som pakker varene du handler på nettet i aksjon? Eller 3D-printere som produserer presis skreddersøm i en feiende fart? Har du hørt maskiner klage over repetetive og meningsløse oppgaver, slitne skuldre eller stress? Ber maskiner om høyere lønn og mer ferie? Har de syke barn de må ta seg av innimellom?

Hva gjør vi når mennesker byttes ut med sensorer og algoritmer som ordner opp med betaling når du går inn og forsyner deg med det du skal ha i butikken og bare slentrer ut igjen? Hva gjør vi når kunstig intelligens stiller riktig diagnose og finner den riktige medisinen for deg mye raskere og mer treffsikkert enn legen din av kjøtt og blod klarer det? Hvor mange jurister trenger vi når maskinlæring har ordnet det slik at de slipper å lese hundre eller tusenvis av sider dokumentasjon for sakene de fører, uten at kvalitet går tapt, men heller styrkes?

Vi vil juble over fremgangen, ikke sant? Men vi blir også nødt til å tenke nytt om hva arbeid er og hvordan vi fordeler det og ressursene våre, ellers vil mange tape målt i levekår, anseelse og livskvalitet. Historiker Yuval Noah Harari spår mye om dette, og varsler om at store grupper av mennesker vil være irrelevante, ja helt uinteressante som arbeidskraft i etablerte økonomiske perspektiver. Hva gjør vi da? Hva skal vi gjøre på? Hvordan vil vi føle oss? Hva vil vi føle om hverandre?

Vi gjør mye meningsfullt og nødvendig som ikke er lønnet arbeid. Noen gjør mer slikt enn andre, for eksempel ved å ta vare på barn, pleietrengende og eldre, hjem og borettslag, ved å trene barn i idrett, arbeide som frivillig, ta på seg ulike verv og å ta aktiv del i sivilsamfunnet for å passe på makten og demokratiet, menneskerettighetene og miljøet. Om vi slutter med slikt vil det merkes godt. Det vil bli dyrt målt i kostnader for både enkeltmennesker og samfunnet. Ståa er at vi har mye arbeid som ikke har blitt anerkjent som lønnet arbeid (inntil det offentlige eller private tar over oppgavene), samt at mye lønnet arbeid vil forsvinne til fordel for maskiner og kunstig intelligens.

Bekymringen til statsministeren er riktig. Men løsningene på utfordringene krever ikke lengre arbeidsdager for de som allerede er i arbeid, men smartere og mer effektive arbeidsmetoder og løsninger i samspill med maskiner, og en mer rettferdig fordeling av eksisterende arbeid. Vi kan lett redusere arbeidsdagen til en sekstimersdag. Slik kan vi raskt få flere stillinger for flere. Det er velkjent at mange ønsker seg mer fritid heller enn økt lønn, og at vi ikke arbeider effektivt i et høyt antall timer hver dag. De som er i arbeid der det trengs kan vel godt lære opp en hver i sitt arbeid? Folk flest vil arbeide for å bidra til fellesskapet og bli verdsatt av fellesskapet. Det er en myte at det er lett å nyte uten å yte.

Arbeid er til for mennesker – ikke omvendt. Vi må ikke tviholde på jobber vi ikke trenger å utføre lenger. Vi må heller ta og få sjansen til å omstille oss og lære noe nytt. Vi må kanskje til og med akseptere at noen få blir overflødige i arbeidsmarkedet slik vi kjenner det, og la dem gjøre noe annet meningsfullt uten at de skal lide under det. Sosialantropologen Arlie Hocschild lærte mye ved å flytte til et såkalt hvitt, konservativt arbeiderklassesamfunn i Lousiana i fem år. Et av perspektivene hun fanget opp var en kvinne som foreslo at de burde hente hjem amerikanske soldater som falt under andre verdenskrig og ligger begravet i Frankrike, slik at amerikanere, og ikke andre, fikk arbeidet med å stelle gravene deres. Slik tankegang er lite fremtidsrettet, vil jeg si.

Å opprettholde sysselsettingsgraden slik den har vært er strengt tatt ikke det som er avgjørende for fremtiden. Det er evnen vår til å løse alle nødvendige oppgaver slik at alle mennesker og økosystemet blomstrer, som er målet, er det ikke?

Vi har utfordringer. Men jeg mener vi vil vinne på å fordele ressurser mer rettferdig, og at vi går utfordringer best i møte sammen uten å spille sårbare grupper og arbeidere ut mot hverandre. Vi må bruke ansvarlige, fornuftige og fremtidsrettede regnestykker når vi meisler ut strategier som skal ivareta både likeverdet, planeten og velferdsevnen vår. Vi får ikke en av disse uten de to andre. Det er ikke antall timer vi skal telle, det er antallet meningsfulle og verdiskapende timer – for milliarder av mennesker – ikke noen få milliardærer – som gjelder.

Jeg vil minne om at det er en menneskerettighet å ha arbeid under rettferdige og gode arbeidsforhold:

Artikkel 23. 1. Enhver har rett til arbeid, til fritt valg av yrke, til rettferdige og gode arbeidsforhold og til beskyttelse mot arbeidsløshet.

Statsministeren har plikt til å beskytte oss mot arbeidsløshet. Og er det ikke skaping av nye arbeidsplasser høyresiden har som mantra og svar på det meste? Det hadde vært fint om statsministeren tok en alvorsprat med de rikeste om dette i stedet for å true arbeidere med 8,6 timers arbeidsdager. Norge er ledende innen å utvikle og ta i bruk ny teknologi fordi vi har vært gode på å lønne og behandle folk skikkelig slik at vi har fått tillit til at vi ikke må tviholde på status quo, da vi tar vare på hverandre om arbeidsoppgaver endrer seg. Denne kulturen og systemet må ikke raseres.

  • 1
  •  
  •  
  •  
  •  
    1
    Share