Ti steg mot folkemord

Hvordan forebygge og stanse folkemord?
Dr. Gregory H. Stanton har beskrevet veien til folkemord som en prosess i ti stadier. Han skriver at:

  • Stadiene er forutsigbare, men ikke ustoppelige.
  • Forebyggende tiltak kan stanse hvert trinn.
  • Prosessen ikke er lineær.
  • Flere faser kan oppstå samtidig.
  • Noen stadier er avhengige av foregående stadier.
  • Alle stadier opererer gjennom hele prosessen.

Følgende er et røft utgangspunkt i sitater fra og oversettelse av teksten hans, ispedd noe tolkning utført av meg. Jeg både forkorter og legger til noe til teksten. Målet er å mulig bidra til bedre refleksjon og diskusjon rundt forebygging og stansing av folkemord, hat, dehumanisering, demonisering og all slags menneskelig brutalitet som slikt medfører.

Milgram sitt eksperiment og historisk erfaring har vist at de fleste mennesker er i stand til å adlyde ordre fra autoritetspersoner som ber dem om å skade og drepe andre. Denne erkjennelsen er det ikke sikkert vi tar på stort nok alvor. 

Beskrivelser av de ti stadiene står i grått, og forslag til forebygging og stansing av dem står i blått:

➔ 1. KLASSIFIKASJON: Alle kulturer har kategorier for å dele folk inn i «oss og dem» etter etnisitet, rase, religion eller nasjonalitet: for eksempel arisk tysker og jøde, hutu og tutsi. Polariserte, segregerte samfunn som mangler blandede kategorier, som Rwanda og Burundi, har størst risiko for folkemord.

Det viktigste forebyggende tiltaket på tidlige stadium er å utvikle universalistiske institusjoner som ikke baserer seg på noe knyttet til etnisitet eller rase, som aktivt fremmer toleranse og forståelse, og som fremmer klassifikasjoner som overskrider annet vi kan danne grupper ut fra. Etablering av, eller søk etter, et felles grunnlag er viktig for tidlig forebygging av folkemord. Likeverd og likhet for loven er viktig.

➔ 2. SYMBOLISERING: Vi gir navn til, eller knytter symboler til klassifikasjonene. Vi kaller folk «jøder» eller «sigøynere», og skiller dem ut ved hjelp av bekledning og andre symboler. Klassifisering og symbolisering er universelt menneskelig og resulterer ikke nødvendigvis i folkemord, med mindre det fører til dehumanisering. Når slikt kombineres med hat, kan symboler bli tvunget på uvillige medlemmer av paria-grupper (underpriviligerte/utstøtte). To eksempler er den gule stjernen for jøder under nazistiske styre, og det blå skjerfet for folk fra den østlige sonen i Khmer Rouge i Kambodsja.

For å bekjempe gifitg klassifisering og symbolisering, kan hatefulle symboler og ytringer lovlig forbys, slik svastikaer er i Tyskland. Gruppemarkeringer som «uniformering» av kriminelle gjenger i spesifikke klær, påføring av tribalistiske arr, tatoveringer og annet kan også forbys. Lovlige begrensninger vil imidlertid mislykkes hvis de ikke håndheves eller får støtte i befokningen. Ordene Hutu og Tutsi var forbudte i Burundi til 1980-tallet, men ble erstattet av kodeord. Motarbeidelse av iverksettelse av symbolisering av en gruppe kan være sterk, slik den var i Bulgaria, da regjeringen nektet å levere ut nok gule merker, slik at minst åtti prosent av jødene slapp å ha dem på seg.

➔ 3. DISKRIMINERING: En dominerende gruppe bruker lov og makt til å nekte andre grupper rettigheter. Den maktesløse gruppen kan ikke få fulle sivile rettigheter, stemmerett, eller til og med statsborgerskap. Den dominerende gruppen drives av en ekskluderende ideologi som vil frata mindre sterke grupper deres rettigheter. Ideologien ønsker monopolisering eller utvidelse av makten til den dominerende gruppen, og legitimerer svekkelse av svakere grupper. Forkjempere for ekskluderende, supremasistiske ideologier er ofte karismatiske, uttrykker vrede mot sine kritikere og tiltrekker seg støtte fra massene. Nürnbergslovene fra 1935 i nazistiske Tyskland, fratok jøder deres tyske statsborgerskap, og forbød dem arbeid innen myndighetene og ved universiteter. Hvordan den muslimske minoriteten Rohingya i Myanmar har blitt nektet statsborgerskap og nå er utsatt for brutale folkemordshandlinger og fordrivelse er et annet aktuelt eksempel.

Forebygging mot slik diskriminering kan gjøres ved å gi fulle og like borgerskapsrettigheter for alle grupper i et samfunn. Diskriminering på grunnlag av nasjonalitet, etnisitet, rase eller religion bør være forbudt. Personer bør ha rett til å saksøke staten, selskaper og andre personer hvis deres rettigheter blir krenket. Dette er i tråd med den tredje pilaren i FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter.

➔ 4. DEHUMANISERING: Betyr at en gruppe mennesker benekter en annen gruppe mennesker sitt menneskeverd. De omtaler medlemmer av en gruppe mennesker som om de er dyr, skadedyr, insekter eller sykdommer. Dehumanisering gjør at den normale menneskelige avsky mot drap og brutalitet overvinnes. På dette stadiet brukes hatpropaganda til å svekke offergruppen. Majoritetsgruppen læres opp til å betrakte den andre gruppen som mindreverdige, umenneskelige, eller fremmede i samfunnet. De blir indoktrinerte til å tro at «vi er bedre uten dem.» De likestilles med skitt, urenhet og umoral. Mennesker i den maktesløse gruppen kan bli så dehumaniserte at de tildeles tall i stedet for navn. Nazistene merket fanger i konsentrasjons- og dødsleirene med tatoverte nummer på armen.

For å bekjempe dehumanisering bør ikke oppfordringer til folkemord beskyttes av ytringsfriheten. Ytringsfriheten skal være bred og vid, men ikke helt grenseløs. Samfunn som preges av aktive stadier som kan lede mot folkemord, hvor myndighetene og institusjonene mangler evne eller vilje til å bekjempe utviklingen, bør ikke få drive med dette uten å møte motbør. Lokale og internasjonale ledere bør fordømme hatpropaganda og bidra til å gjøre den sosialt og kuturelt sett uakseptabel. Ledere som oppfordrer til folkemord bør forbys fra å kunne reise internasjonalt eller å motta frittstående utenlandske finansiell støtte. Spredning av hatefull propaganda bør forbys og stanses, og hatefulle forbrytelser og brutalitet bør effektivt bli stanset og straffet.

➔ 5. ORGANISASJON: Folkemord er alltid organiserte, vanligvis av staten, og bruker ofte militser for å kunne fornekte statsansvar. Et eksempel er den sudanesiske regjeringens støtte og opprustning av Janjaweed i Darfur. Noen ganger er organisasjonen uformell (hinduistiske gjenger ledet av lokale RSS-militante under indisk partisjon) eller desentraliserte (jihadistiske terroristgrupper). Spesielle hærenheter eller militser blir ofte trent og bevæpnet. Våpen blir kjøpt av stater og militser, ofte i strid med FNs våpenembargo, for å legge til rette for gjennomføring av folkemordshandlinger. Stater organiserer hemmelig politi til å spionere på, arrestere, torturere og myrde folk som er mistenkte for motstand mot politiske ledere, og spesiell trening gis til morderiske militser og spesielle enheter.

For å bekjempe dette stadiet bør medlemskap i slike militære enheter forbys. Lederne deres bør nektes visum for utenlandsreiser og få deres utenlandske eiendeler frosset. FN bør pålegge våpenembargoer (handelsboikott) på regjeringer og borgere i land som er involverte i folkemordshandlinger, opprette kommisjoner for å undersøke overtredelser, slik det ble gjort ved folkemordet i Rwanda, samt bruke nasjonale rettssystemer til å rettsforfølge de som bryter med embargoer.

➔ 6.  POLARISERING: Ekstremister driver grupper fra hverandre. Hatefulle grupper sprer polariserende propaganda og driver indoktrinering gjennom massemedier. Lover kan forby ekteskap eller sosial samhandling mellom medlemmer av ulike grupper. Ekstremistisk terrorisme rettes mot de moderate i midten, som skremmes og stilner. Moderate fra ekstremistenes egen gruppe er de som er best rustet til å stoppe folkemord, så de er de første som blir arresterte og drepte. Ledere i grupper lagt for hat er de neste som blir arrestert og myrdet. Den dominerende gruppen vedtar nødlover eller tar avgjørelser som gir dem totalt makt over den andre gruppen. Lovene utsletter grunnleggende sivile rettigheter og friheter. Grupper utsatt for hat blir avvæpnet for å gjøre dem ute av stand til selvforsvar, og sikrer den dominerende gruppen total kontroll.

Forebyggende tiltak kan være beskyttelse av moderate ledere eller hjelp til menneskerettighetsgrupper. Ekstremisters eiendeler kan bli beslaglagt, og de kan bli nektet visa til å reise utenlands. Kupp begått av ekstremister bør møtes med internasjonale sanksjoner. Kraftige tiltak bør iverksettes for nedrustning av opposisjonsgrupper, eventuelt bevæpning av grupper som har behov for å kunne forsvare seg.

➔ 7. FORBEREDELSE: Planer er lagt for folkemord. Nasjonale eller andre gjerningsmenn sine gruppeledere planlegger den endelige løsningen på det jødiske, armenske, tutsi eller andre gruppespørsmål. De bruker ofte eufemismer til å kommunisere sine intensjoner, for eksempel ved å referere til deres mål som «etnisk rensing», «rensing, eller «terrorbekjempelse». De bygger hærer, kjøper våpen og trener sine tropper og militser. De indoktrinerer befolkningen med frykt for offergruppen. Ledere hevder ofte at «hvis vi ikke dreper dem, vil de drepe oss», og kamuflerer folkemord som selvforsvar. Folkemordshandlinger skjules gjerne som opprør hvis det skjer i en pågående væpnet konflikt eller borgerkrig. En plutselig økning i inflammatorisk retorikk og hatpropaganda med sikte på å skape frykt for den andre gruppen kan oppstå raskt. Politiske prosesser, fredsarrangementer eller kommende valg som truer den totale dominansen til gruppen som driver mot folkemord, kan koste dem deres grep på total makt, men kan også bidra til å utløse folkemordshandlinger.

Forebygging av forberedelser kan omfatte våpenembargoer og provisjoner for å håndheve dem. Påtale om oppfordring, medvirkning, forsøk og konspirasjon for å begå folkedrap, begge forbrytelser etter artikkel 3 i folkemordskonvensjonen, bør fattes:

Konvensjon om forhindring og avstraffelse av forbrytelsen folkemord (1948)

Artikkel III

Følgende handlinger skal være straffbare:

a) folkemord;
b) sammensvergelse om å begå folkemord;
c) direkte og offentlig oppfordring til å begå folkemord;
d) forsøk på å begå folkemord;
e) medvirkning til folkemord.

➔ 8. FORFØLGELSE: Ofre identifiseres og skilles ut på grunn av deres etniske, religiøse (eller ideologiske) identitet. Dødslister utarbeides. I statssponsede folkemord kan medlemmer av offergruppene bli tvunget til å bære identifiserende symboler. Deres eiendom blir ofte tatt fra dem. Noen ganger blir de samlet i ghettoer, deportert til konsentrasjonsleirer eller fanget i en lukket region og sultet. De blir bevisst frarøvet ressurser som vann eller mat for å ødelegge dem sakte. De blir utsatt for programmer for å hindre gruppens fremvekst gjennom tvungen sterilisering eller abort. Barn blir tatt fra foreldrene sine. Offergruppens grunnleggende menneskerettigheter blir systematisk misbrukt gjennom drap, tortur og tvang. Massakrer starter som del av folkemordet. Folkemordshandlinger er handlinger som med vilje ødelegger en gruppe. Gjerningspersonene følger med på om massakrer møter internasjonal reaksjoner. Hvis ikke, forstår de at det internasjonale samfunn er tilskuere som tillater folkemord.

For å bekjempe dette stadiet bør medlemskap i militære enheter involvert i slike handlinger forbys. Deres ledere bør nektes visum for utenlandsreiser og få deres utenlandske eiendeler frosset. FN bør pålegge våpenembargoer (våpenhandelsboikott) på regjeringer og borgere i land som er involvert i folkemordshandlinger, opprette kommisjoner for å undersøke overtredelser slik det ble gjort ved folkemordet i Rwanda, og bruke nasjonale rettssystemer til å rettsforfølge de som bryter med slike embargoer.

Nederlandske Frans van Anraat er en forretningsmann som ble dømt til 15 års fengsel for å ha kjøpt kjemikalier fra Japan og USA som ble brukt til fremstilling av sennepsgass brukt til krigsforbrytelser av Saddam Hussein.

➔ 9.UTRYDDELSEN begynner, og massemordene bør raskt bli anerkjente som folkemord. Ordet «utryddelse» brukes av gjerningspersonene da de mener at ofrene deres ikke er helt menneskelige. Når utryddelsen er sponset av staten, arbeider de væpnede styrkene ofte med militser for å begå drapene. Noen ganger fører folkemordet til hevnaksjoner mellom grupper, og skaper en syklus av dobbeltsidig folkemord (som i Burundi).

Folkemordshandlinger viser tydelig hvor dehumaniserte ofrene har blitt. Døde kropper blir skjendet. Voldtekt vil kunne brukes i krigen for å genetisk endre den andre gruppen. Massevoldtekt av kvinner og jenter har blitt en karakteristikk for folkemord. Ødeleggelse av kulturell og religiøs eiendom blir gjort for å forsøke å utslette gruppens eksistens fra historien.

Manglende skille mellom sivile og stridende resulterer i utbredte krigsforbrytelser. Alle menn i passende alder for strid, eller alle medlemmene av offergruppen, kan bli forsøkt utryddet.

På dette stadiet må folkemord erklæres, og rask og overveldende væpnet intervensjon må til for å stoppe det. Virkelige trygge områder eller fluktkorridorer bør etableres med tungt væpnet internasjonal beskyttelse. (Et usikkert «trygt» område er verre enn ingen i det hele tatt). FN-styrker eller regionale styrker bør få lov av FNs sikkerhetsråd til å handle hvis folkemordet er lite. For større inngrep bør en multilateral FN-godkjent styrke gripe inn. Hvis FNs sikkerhetsråd er lammet, må regionale allianser uansett handle etter kapittel VIII i FN-charteret, eller FNs generalforsamling bør godkjenne tiltak i henhold til GARes for Uniting for Peace Resolution 330 (1950), som har blitt brukt 13 ganger for slik væpnet intervensjon. Siden 2005 har det internasjonale ansvaret for å beskytte mennesker overskredet de enkelte nasjoners suverenitet. Hvis sterke nasjoner ikke vil bidra med tropper til å gripe inn direkte, bør de bidra med lufttransport, utstyr og de økonomiske midler som er nødvendige for at regionale stater kan gripe inn.

➔ 10. FORNEKTELSE er det siste stadiet. Fornektelse gjør seg gjeldende gjennom hele prosessen, og følger alltid et folkemord. Fornektelse er også blant de sikreste indikatorene for ytterligere folkemord. Gjerningspersonene i folkemord graver opp massegraver, brenner lik, prøver å skjule eller utslette bevis og skremme vitner. De benekter at de begikk forbrytelser, og skylder ofte på ofrene for det som skjedde. De blokkerer undersøkelser av forbrytelsene, og fortsetter å styre til de eventuelt blir drevet fra sin makt med makt, eller ved at de rømmer til eksil. De kan unnslippe straff, som Pol Pot eller Idi Amin, med mindre de tas og stilles for retten.

Det beste svaret på slik fornektelse er straffer utstedt av en internasjonal domstol eller nasjonale domstoler. I en domstol kan beviser og eventuelle vitnesbyrd fra ofre eller andre høres, og gjerningsmennene straffes. Domstoler eller den internasjonale straffedomstolen vil neppe avskrekke de som vil begå folkemord. Men med politiske vilje til å arrestere og rettsforfølge mistenkte for å ha vært involverte i folkemord, kan noen bli stilt for retten og en slags rettferdighet og gjenopprettelse av respekt for frihet, likeverd, fred og humanitet.

Rettferdighet bør bli ledsaget av utdanning i skoler og media om fakta om folkemord, lidelsene det forårsaket sine ofre, motivasjonene til gjerningspersonene, og behovet for gjenopprettelse av ofrenes rettigheter.

  •  
  •  
  •  
  •  
  •